- Project Runeberg -  Fortællinger og skildringer /
43

(1932) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

og røre og flytte paa et eller andet, og se om tingene er
istand; for naar nu engang den store forandring faar
brutt sig igjennem, og godveiret for alvor lægger sig
over prærien, ja da —!

Men vaaren syntes aldrig at skulle vinde sig igjennem
det aaret. Den sidste uken av mars og de første
aprildager drog sig tungt forbi uten noen merkbar forandring.
Der gaar én hel uke av april. Saa kommer noen dager
med lettere luft. Atmosfæren blir likesom tyndere og
dog mere solfuld — soligjennemtrængt. Himmelen har
faat et friskere skjær av blaat; i det laa der slik en bløt,
løftesvanger tone. Den tonen var ett umiskjendelig
vaar-bud. Vidden likesom kviknet til.

Og hos menneskene steg uroen og forventningen —
steg og steg, indtil den tilsidst lignet den som gaar forut
for fødselen.

Saa en eftermiddag tar graa skyer til at samle sig paa
himmelen. Fra hele synskredsen rundt drev de sammen;
men mest fra vester. Saa pakket de sig tættere sammen
og sænket sig længere ned mot vidden. Og som dagen
skred, kom tusmørket sigende og drivende — intet steds
fra, og blandet sig med skyhavet indtil sletten var tullet
ind i noe endeløst mørkegraat. Dette mørkegraae
sort-net og tyknet, og tætnet som det led. Saa seg det endda
længere ned. Helt ned paa vidden laa det; men lindt og
let som en drøm. Vilde en gripe det, fjernet det sig
netop saa langt som den gripende nærmet sig; og
nærmet sig bak ham, netop saa langt som han steg frem.

Der var stilhet i dette endeløse mørke. Ikke en lyd.
Ikke et vindpust. Intet. Stilheten var endeløs som
mørket.

Saa faldt der stilt én ørende liten regndraape. Ut av
mørket og stilheten kom den vimrende. Bare én liten en
var det. Det var som om mørket tyknet tættere til etter
den. Men saa kommer der endnu én; saa atter én; saa
flere. Og rundt om og alle vegne begynder der nu at

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 16:25:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/roefort/0045.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free