- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Nittende aargang. 1908 /
618

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. Eitrem: Ibsens gjennembrud. II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Kongen han bygged
dagen lang.
Så reistes kirken
til spirets pil;
Døgnfolk flytted
dog ind i tro ;
H. Eitrem.
Naar natten skygged,
kom troldet og rygged
med spid og stang.
men kongens virken
og troldets lirken
gav dobbelt stil.
thi dags-udbyttet
til nattens knyttet
er døgnets jo.
I andet vers heder det i den ældre redaktion: «Så
reistes kirken med tro o g tvil, og i sidste vers : Døgnfolke/
flytted ind.
Digtet er i god welhavensk maner, særlig i den lille
lempning af sagnet, som gir digtet dets rette mening. Man
tænke bare paa «Hellig Olav stod ved fjorden med sin hær»,
perlen blandt Welhavens nationale romancer. Men hos Ibsen
er sagnstoffet ikke længere bare symbolsk og stemningsførende;
det er brugt satirisk. Mens hos Welhaven kongen faar bygge
i fred og overvinder troldet med et smukt nationalt resultat,
blir kirken hos Ibsen til under kongens og troldets samvirken.
De to anførte tidligere læsemaader viser hvor braadden laa
skjult i 1865; særlig faar digtet en tydelig adresse nåar man
læser «døgnfolke/».
Ogsaa i Brandeposet finder vi spor af at Ibsen har vendt
sig polemisk mod eller ialfald bort fra Welhaven. Allerede
indledningsdigtet indeholder et vers som direkte henspiller
paa 18de sonet i «Norges Dæmring», den sonet som udgjør
kjernen i digtet, og som derfor gjentages i sin helhed i
cykluséns slutning (Welhaven, Sami. skr. I, 191):
Thi Glansen der i Ane hallen brænder.
kan ei fortabes, er en hellig Arv,
der falder renterig til Folkets Tarv,
nåar det kan løfte den med voxne Hænder.
Denne Welhavens pris over Norges fortid og profeti
for Norges fremtid har Ibsen husket da han skrev (ep. B.
vv. 36—41):
618

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:24:17 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1908/0626.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free