- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Otteogtyvende aargang. 1917 /
412

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Tre søstre - IX

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

412

Sigrid Undset.

naturen, hvis røst bare er et menneskes egne tanker. Og
hendes længsel blev ved at være den tidligste, nøkne vaars :

Still, let my tyrants know, I am not doomed to wear
Year after year in gloom, and desolate despair,
A messenger of hope comes every night to me
And offers for short life eternal liberty.

He comes with western winds, with evenings wandering airs,
With that clear dusk of heaven that brings the thickest stars,
Winds take a pensive tone, and stars a tender fire
And visions rise, and change, that kiil me with desire.

Desire for nothing known in my maturer years
When joy grew mad with awe, at counting future tears,
When, if my spirits sky was full of flashes warm
I knew not whence they came, from sun or thunderstorm.

Then dawns the Invisible, the Unseen its truth reveals;

My outward sense is gone, my inward essence feels:

Its wings are almost free, — its home, its harbour found,

Measuring the gulf, it stoops and dåres the final bound.

Hendes vidunderlige sidste digt er jo bare som det dyper
sitrende aandedrag før hun kaster sig ut paa flugten gjennem
rummet. Der er intet i livet hun vender sig og ser tilbake
imot — intet det gjør ondt at si farvel til. Den vældige
strømmende utlængsel i hendes sind synes likesom aldrig at
ha kjendt bakevje i sin utaalmodige higen mot det sidste stup.

Charlotte Bronté svarte engang paa Mrs. Gaskells
spørsmaal, at hun var ikke blit forbauset over Jane Eyres sukces.
Det som hun selv hadde været saa voldsomt grepet av, da
hun skrev det, trodde hun maatte gripe dem som læste —
hun hadde bare tvilt paa at en bok av en ukjendt forfatter
vilde finde læsere.

Denne selvfølelse bunder i bevisstheten om at hendes
kunst er bitterlig sand, hendes talent er kun mod til at se
ærlig ind i det egne hjerte. Charlotte Bronté var realist av
overbevisning og med overlæg — hun vil skildre livet og
virkeligheten, slik det er — og livet og virkeligheten det er i
hendes eget hjerte, i dets ubegrænsede muligheter, i
drømmene og længslerne, i hungerens og tørstens luftspeilinger —

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:44:01 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1917/0420.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free