Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Didrik Arup Seip: Den nye rettskrivning - II - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
19 Samtiden 1918.
Den nye rettskrivning.
fremover på den rette vei. Hans arbeid vil føre vesentlig i
samme lei som rettskrivningskomitéens.
For første gang har det hendt i målstridens historie, at
våre to officielle skriftsprog har gått til inngripende reformer
ikke bare på samme tid, men også ut fra vesentlig samme
synspunkt og med den klart uttalte hensigt å få vekk unød
vendige ulikheter mellem målformene. Samarbeidstanken
er knesatt ; det gir oss grunn til å tro på en forholdsvis snar
utgang på målstriden. De t er det vesentlige ved den reform
som nettop er vedtatt.
Et virkelig forlik mellem de to målformer kan naturlig
vis ikke komme i stand bare ved ortografiske forandringer i
begge mål. Derfor måtte reformen ta sikte på et større mål;
det var rettskrivningskomiléens pligt å peke på de veier den
mente kunde føre til et helt forlik i målstriden en gang i
fremtiden. Det var derfor dens plikt åta op til drøfting mer
enn det rent ortografiske.
Det faller lettest i øinene at det er meningslöst å holde
to ortografiske systemer for to målformer som brukes ved
siden av hverandre i alle barneskoler i landet, i literaturen,
til dels også i administrasjonen.
Det håpløse og nytteløse arbeid å lære norske skolebarn
i den ene timen å skrive fjeld, mand i den andre fjell, mann,
i den ene sidst i den andre sist, i den ene hæk i den andre
bekk, i den ene grei i den anden greid osv. måtte få en ende.
I stor monn brukte man to skriftbilleder for samme uttale
form. Man trenger ikke å være lærer for å forstå det
uforsvarlige i det. Her var det en pædagogisk nødven
dighet å komme til enighet. Det grunnlag man kunde mø
tes på, var den felles uttale. Riksmålet måtte f. eks. gi op
sin døde d i ord som mand, fjeld, sidst, landsmålet s i n døde
d i ord som greid, lid.
Moltke Moe har en gang skrevet at det ved rettskriv
ningsreformer ikke er faste og uforanderlige prinsipper og
hensyn som gjør sig gjeldende til alle tider, og han fort
setter så: «Der er et utal av hensyn og indflydelser som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
