Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Chr. L. Lange: Demokratiets krise - II. Kritikken innenfra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Demokratiets krise.
langsom tilpassnings-prosess som krever både tid og hensyn.
Det ser utenfra så ytterst prosaisk ut. «Stortinget er blitt et
amts-formannskap», som det heter.
Og så får selve parlamentarismen og demokratiet bære
skylden. «Folk interesserer sig ikke for politikk lenger.»
Der er også andre anklage-punkter. Parlamentarismen blev
bygget op, først og fremst i moderlandet, England, men og
så annensteds, på forestillingen om at der blandt velgerne
fantes én stor alt beherskende motsetning motsetningen
mellem «orden» og «fremskritt», som Thiers formulerte det
under Ludvig Filips monarki. Derav forestillingen om de
to partier som parlamentet bør, ja, nødvendigvis må dele
sig i. På grunnlag herav utviklet det parlamentariske sy
stem sig som en utvelgelses-metode til å finne den beste
regjering, den som kunde støtte sig til flertallet som dette
hadde åpenbart sig i valgene, og som det fremstod i parla
mentet. Satt på spissen kunde man si at målet var å
finne den beste enevoldsstyrer for valg-perioden, den parti
fører som samlet flertallet om sig, eller det beste sett menn
representanter for flertallet. Systemet hadde den utvil
somme fordel at det skapte ensartede og sterke regjeringer,
og disse regieringer var tillike utsatt for offentlig kritikk gjen
nem opposisjonens angrep. Denne utøvet en offentlig og
nødvendig funksjon: den var «His Majesty’s Loyal Opposi
tion». I Kanada blir ikke bare regjeringen, men også oppo
sisjonens fører særskilt lønnet av statskassen. Denne utvel
gelses-metode av landsstyret, og som forutsetter ensartethet
hos dette, er ganske naturlig vokset frem i monarkiske sam
fund, som en avløser av arvelighets-prinsippet, som hadde
vist sin skrøpelighet som utvelgelses-metode: omkring 1800
satt der nesten et halvt dusin åndssvake monarker rundt
om på tronene i Europa.
To-parti-systemet er nu neppe nogensteds i kraft utenfor
de angelsaksiske land, og der er mange som sørger over det.
Hvordan har det kunnet holde sig bedre i England, Kanada
og Amerika enn i Europas fastlands-stater? Jeg undres om
ikke en del av förklaringen ligger i et rent utvortes forhold:
i ordningen av parlamentets møtesal. I de angelsaksiske
land er salen delt i to, av «the floor of the House», hvor
presidenten har sin plass, så medlemmene m å velge, en-
607
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
