Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Francis Bull: Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
«Jo—h.»
Henrik Ibsen.
Splittelsen i Henrik Ibsens karakter og tankeliv bunner
utvilsomt i arvede anlegg og i inntrykk fra barneårene; men
den blev utvidet under den åndshistoriske situasjon i 1850—
60-årene. Den Hegelske filosofi med dens tesis og antitesis, de
Søren Kierkegaardske kontrasterende stadier, striden om tro
og viten, idé og virkelighet, alt slikt styrket Ibsen i hans
grublerier over livets motsetninger. Som Hegel og Kierkegaard
håbet også han å nå frem til harmoni, til syntese, og i «Kejser
og galilæer» prøvde han å finne vei henimot den, imot «det
vordende», det tredje rike. Men «hans kall var ei å svare»,
og han griper én sterkere når han nøier sig med å stille
spørsmål. Paradokset er hans tankes naturlige uttrykksform :
«evig eies kun det tapte», «det som er, det er ikke, og det
som ikke er, det er» ; og ved siden av paradokset den liden
skapelige forkynnelse av det absolutte, av den ytterste konse
kvens: «intet eller alt».
Der ligger en stor sum avjidelse bak hans ungdomsdikt
nings forkynnelse av virkelighetens utilstrekkelighet overfor
ideen ; men han har sikkert gjennemgått ennu dypere og
varigere sjelekvaler før han, « Brand»s dikter, gav sig til å
skildre Gregers Werles ulykkebringende idealisme, og til å
vise den ideale fordrings utilstrekkelighet overfor gjennem
snittsmenneskenes virkelighet.
Det gikk 18 år mellem «Brand» og «Vildanden», og om
man skal tro doktor Stockmann, er jo det den passelige
levealder for en normalt bygget sannhet. Den endring i Ib
sens tankegang som røber sig i disse to dramaer, er imidler
tid ikke bare en følge av bitre oplevelser, av alder og øket
erfaring, men henger også sammen med hans iboende trang
til å skifte meninger, eller iallfall revidere dem: «kom senere
hen til andre resultater», som Peer Gynt sier.
Ibsen reagerer alltid helst i retning av motsigelse, mot
sig seiv like fullt som mot andre. Engang under en festmid
dag blev han lovprist som den der hadde sagt at den mann
er sterkest, som står mest alene. «Vent litt —sa Ibsen
når har jeg sagt det?»
«Jeg er ikke ansvarlig for alt det tøv, han-kommer med.»
«Er det ikke Stockmann som sier det?»
«I En folkefiende.»
171
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
