Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Paus Grunt: En middelalderfortelling av Gustave Flaubert - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Olav Paus Grant.
Olav Paus Grunt: En middelalderfortelling av Gustave Flaubert.
virkemidler likeså meget som hans visjonære fantasis styrke.
Hans stil er gjennemsiktig klar som krystall og fast som mar
mor. Der fares varsomt med adjektivene, overlesselse er
bannlyst; men de beskrivende tilleggsord som er valgt treffer
i blinken. Klarheten, fastheten og uttrykkets presisjon frem
bringer billedets plastikk, mens det er sprogets rytme, dets
musikalske virkning som egner sig best til å skape farve
gløden og fremforalt stemningsverdien.
Flaubert vet bedre enn nogen annen hvor vart prosaens
rytme må følge emnets art hvis den skal få verdi som stil
middel. Så gir han da sitt sprog, hvor det heretter jevne,
farveløse hverdagshendelser eller gjengir abstrakt tenkning
en konsis knapphet, en næsten hård metallisk klang. Knappe
og meningstunge, men bløtere i fallet er hans perioder hvor
han i korte drag skildrer de vemodige og bitre oplevelser i
Juliens liv. Jeg tenker f. eks. på de første to-tre sidene
av 3dje kapitel hvor vi får et kort resumé av hans triste
omvanken som botferdig tigger. Men først hvor det gjelder
de farvestrålende målerier eller den stemningsbetonte følelses
oplevelse, kan Flauberts stil riktig boltre sig i klangvirk
ninger. Da kan prosaen få versets svulmende, vuggende
tonefylde som f. eks. her: «Le ciel continuellement était bleu,
et les arbres se penchaient tour å tour sous la brise de la
nier et de vent des montagnes, qui fermaient au loin I’horizon».
Eller han øker den dystre virkning av hjortens spådom ved
følgendesammenføining av mørktklingende vokaler: «Il répéta,
trois, fois: maudit, maudit, maudit». De ting jeg har pekt på
i novellen vil forhåbentlig gi et inntrykk av hvilket sjeldent
kunstverk den er. Den kan lignes med en kostelig gjenstand
man gjemmer som sin dyreste skatt og tar frem en gang iblandt
for å kjæle for den, holde den op mot lyset, snu og vende på
den for riktig å nyte hver en formdetalj, hver farvenyanse.
Vi vet for et enormt arbeide Flaubert la i sine verker,
og vi aner ved lesningen av «La Legende de Saint Julien»
hvilket fond av viden den forutsetter, hvad dens formfull
endthet må ha kostet av møie. Men når en dikter har
skapt en bok så skjønn at en sitrer av fryd ved å lese den,
at en ikke kan slippe den, men atter og atter må vende til
bake til den, da har han fått lønn for sin møie.
228
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
