Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kr. Fr. Brøgger: Verdenskrisen og vårt kredittsystem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
endringer under verdenskrigen. Den eneste post, som noget
nær bibeholdtes uforandret, var kassebeholdningen. Den
varierte mellem 2,38 og 3,75 pct. — en procentsats lavere
enn noget annet lands.
I krigsårene tilførtes vårt land enorme inntekter. Fra
å være en debitornasjon blev Norge i løpet av få år en
kreditornasjon med et bruttotilgodehavende i 1919 på over
2,5 milliard kroner. Denne veldige inntekt, som tilførtes
vårt land i krigsårene gav sig utslag i en sterk økning av
innskuddene. For privatbankene steg innskuddene fra 630 mill.
i 1914 til 3112 mill. kroner i 1920 og for sparebankene fra
638 til 2153 mill. kroner. Man vil forstå, hvilken veldig
innflydelse denne kapital måtte øve på hele omsetningslivet.
Ikke blott gav disse innskuddsmidler et betydelig tillegg til de
kjøpende penger, hvis mengde har betydning for vareprisen.
Men der opstod snart det uløselige problem: Hvorledes
skulde man på beste måte kunne lede denne store pengestrøm?
Bankene begikk en stor feil ved å ta imot alle disse
innskudd. Og denne feil var så meget mere skjebnesvanger
som disse løse innskudd forrentedes med en altfor høi
rentesats. Dertil kom at den aller vesentligste del blev innsatt
på 3 måneders opsigelse, men disponertes i virkeligheten som
rene foliomidler.
Denne innskuddenes sterke vekst fremtvang nu en
veldig stigende utlånsvirksomhet. De mange penger som i de
dager strømmet inn i bankene måtte jo forrentes. En
betydelig del av disse løse penger blev så anvendt til
finansiering av inflasjonen og anbragtes i kassakredittlån — i formen
kortsiktige, i virkeligheten langsiktige lån.
Her begikk bankene en ny feil. Kassakreditten skal efter
sitt hele vesen tjene den årlige drift av virksomheten. Her
har den sin berettigelse, men her har den også sin
begrensning. Det er innlysende at den veldige stigning i
kassakreditten — den steg fra 300 mill. i 1914 til 2900 mill. i 1920 —
ikke om fattet driftslån alene. Visstnok utfoldet vi i de dager
en intens virksomhet, men den aller vesentligste del av de
utlån som fant sted fra bankenes side skyldtes de store
nyanlegg som stat, kommune og private igångsatte.
Her savnet vi sterkt spesialinstitutter. Savnet av disse
kredittinstitutter for langsiktige låneoperasjoner har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
