- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Niogtredivte årgang. 1928 /
291

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - G. Verga: Ulvinnen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Ti, svarte moren.
Skjøge!
Gå bare.
Ulvinnen.
vendte hjem fra marken dag efter dag, så datteren på henne
med tårefylte øine, som brente av skinnsyke, og hun sa:
Og hun gikk virkelig, med barnet på armen uten en tåre,
som grepet av vanvidd, for nu elsket hun også den mann,
man hadde gitt hende mot hennes vilje, fettet og tilsølet av
olje og gjæret oliven.
Gendarmen lot Nanni kalle, og truet ham med galeiene
og galgen. Nanni hulket og rev sig i håret, men forsøkte
hverken å nekte eller rettferdiggjøre sig.
Det er djevelen i mig, sa han, djevelen som frister
mig, og han kastet sig for gendarmens føtter og bønnfalt
om å bli sendt til galeiene.
For Guds barmhjertighets skyld, befri mig fra dette
helvede, heng mig eller kast mig i fengsel, men la mig aldri
se henne mere aldri, aldri.
Nei, sa Ulvinnen til gendarmen. Huset er mitt.
Jeg forbeholdt mig en krok i kjøkkenet til å sove i, da jeg
gav dem det i medgift. Jeg går ikke, jeg blir.
Kort tid efter blev Nanni sparket av et muldyr, og var
døden nær. Men presten vilde ikke gi ham sakramentet så
lenge Ulvinnen var i huset. Så gikk hun, og nu kunde
hennes datters mann berede sig til å gå bort som en god kristen.
Han skriftet og mottok alterens sakramente med såmange
tegn på anger og ruelse at naboene og de som var kommet
for åse ham, gråt av røreise ved dødssengen. Og bedre
hadde det ikke vært for ham om han var død nu før dje
velen vendte tilbake for å friste ham påny, og fare ham i
legeme og sjel, da han blev frisk igjen.
La mig i fred, sa han til Ulvinnen. For himlens
skyld, la mig ifred. Jeg har sett døden i øinene. Maricchia,
stakkar, går fra forstanden av sorg. Hele sognet vet det. Det
er bedre både for dig og mig at vi aldri sees mere.
Og han vilde ha revet øinene ut av hodet på sig for å
slippe å se inn i Ulvinnens, som, når hun så på ham, fikk ham
Jeg går til gendarmen, jeg går i denne stund.
Jeg hater dig, og jeg forbanner dig.
291

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:49:01 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1928/0299.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free