Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Eivind Blehr: «Tilbake til unionen»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
K. J. har nevnt forholdet til Finnland.
Eivind Blehr.
kan karakteriseres både som «heldige» og «uheldige» om man
dømmer efter resultatene. Jeg finner om disse ting iet eldre
nummer av «Samtiden» (hefte 6, 1928) en artikkel av pseudo
nymet Aasmund, som er i høi grad karakteristisk for de vil
kår hvorunder utenriksstyret tildels må arbeide. Jeg sikter
til det press man fra «næringshold» ofte legger på utenriks
styret. Der trekkes fra forretningsstanden meget sterke veks
ler på utenriksstyret, og dette er i og for sig kun naturlig
og gledelig. Men «næringslivets tarv» kan også overdrives,
og det er nødvendig at utenriksdepartementet optrer meget
kritisk overfor de saker og argumenter som forelegges det,
også når de kommer fra næringslivet. Når det går galt, får
regjeringen hele ansvaret og kritikken. Aasmund kritiserer
således krigstidens kobberavtalale og tonnasjeavtale, påviser
at regjeringen kom inn på dem under press fra forretnings
standen, fritar denne for ethvert ansvar, da det nettop er
dens opgave å utnytte konjunkturene, og legger sluttelig det
«fulle ansvar» på regjeringen.
Jeg kunde nevne mange eksempler på større og mindre
saker, som utenriksstyret har løst særdeles tilfredsstillende,
tildels helt ut overensstemmende med det norske standpunkt.
Mange av disse saker kjenner vel de fleste ikke engang av
navn. Det er nemlig så at den største del av utenriksstyrets
virksomhet unddrar sig almenhetens kontroll og interesse.
Alm enheten, særlig pressen, fester øiet fortrinsvis på de ce
lebre saker, de med sensasjon i. At saken er av den art be
tyr som regel at den representerer store interessemotsetninger
og altså er tilsvarende vanskelig å løse, ofte at den er blitt
gjenstand for utenriksstyrets behandling på et så sent tids
punkt, at motsetningene har fått anledning til å akcentuere
sig, eller at, slik som i Hannevigsaken, rettskravet er forspilt,
og man alene har adgang til å arbeide ut fra billighetsbe
traktninger. Det er derfor ikke rettferdig å trekke frem no
gen få slike «celebre» saker og bedømme utenriksstyret alene
efter resultatene i disse. Særlig, da der alltid i slike saker vil
være nogen, som er misfornøid med resultatet.
Det er utvilsomt en av vår utenrikspolitikks viktigste op
gaver for tiden å frembringe en god ånd i forholdet mellem
590
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
