Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Burchardt: «Ce barbare Swift» - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1 Shane Leslie: The Skull of Swift. (Chatto & Windus, 1928. 12/6.)
Carl Burchardt
Dette er nogen av de farer som moderne biografi har å
kjempe mot og som de dessverre altfor sjelden undgår. På
den annen side skal det gjerne innrømmes at denne nye form
bringer mere underholdning enn den gamle og byr fremstil
leren et rikere virkefelt for hans esprit, en mere fruktbar bak
grunn for hans prosa.
Shane Leslie er et typisk eksempel både på de mangler
og fortrin som er nevnt. Han er vittig, han har fantasi og
han kan skrive. Men han har ikke den psykologiske för
ståelse som skjelner mellem stort og smått, og han mangler
den takt som skulde tøile hans vidd. I en tidligere bok:
«Slutten på et kapitel» har han refset Victoriatiden med for
friskende, ualvorlig opriktighet, og i sin biografi av Georg IV
har han gjort et ikke helt vellykket forsøk på å renvaske
denne utvilsomt charmerende, men ellers unektelig litt tvil
somme monark.
Hans siste bok er en biografi av «Gulliver»s forfatter. 1
Den bringer ingen nye oplysninger, gir os ingen dypere för
ståelse av mennesket Swift og forsøker sig ikke engang på en
hypotetisk lösning av problemene i hans liv. Likefullt har
forfatteren villet gi boken et preg av sensasjon, og med en
freidig flotthet formulerer han det postulat at Swift var «en
mann uten sjel».
Det vilde da ha vært heldig om han også hadde funnet
det umaken verd å definere sin egen opfatning av begrepet
sjel; spredte bemerkninger som han lar falle hist og her, gir
liten veiledning. «Ingen av hans skrifter viser en higen . . .
som betegner en sjels flukt,» hvilket bare er en gjentagelse
av postulatet. «Alt det som frembringer det idealistiske, det
troende, det poetiske, det begeistrede og fanatiske i mennesket
manglet» ; men hvordan er det mulig med visshet å påstå at
en idealistisk bølge ikke var understrommen i de fleste av
Swifts satirer, hvordan kan en slik vrede overhode tenkes
opstått uten som et negativt motstykke til begeistring, og hvor
dan kan man løsrive det fanatiske moment fra et så uthold
ende, så tilsynelatende fruktesløst, til det monomane grensende
raseri? Videre sier Leslie: «Swifts flukt var alltid innstillet
nedover, og nedover trekker han alle som bryr sig om ham»;
men det første er bare en uundgåelig side ved det litterære
622
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
