Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Burchardt: «Ce barbare Swift» - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Carl Burehardt.
gjorde hans venn Harley til førsteminister og resulterte i
freden til Utrecht. Med seiren fulgte bevisstheten om makt.
En kort tid var Swift et politisk og socialt centrum i London,
ministres rådgiver, kongelige metressers venn. Da hans poli
tiske innflytelse i England brast med Harleys fall, overflyttet
han den til Irland, hvor han innledet et nasjonalt felttog:
Brenn alt som er engelsk undtagen engelsk kull! Sin store
triumf hadde han med «Drapier’s Letters», som førte til det
første store nederlag for den engelske regjerings anti-irske
politikk. Swift blev folkehelt, Irlands ukronede konge, og
feiredes ved sin hjemkomst til Dublin med blomstertog og
ringen av kirkeklokker.
I disse erfaringer er det ikke mulig å linne årsaken til
Swifts pessimisme, de vilde hos enhver annen ha bragt be
visstheten om et fortjenstfullt liv. Årsaken må søkes i med
fødte anlegg, i en naturlig melankoli, et tungsinn som ingen
gleder kunde lette. Mrs. Pilkington forteller i sine memoarer
at hun i all den tid hun kjente Swift, bare hørte ham le tre
gånger.
Han var besatt av en abnorm trang til å si sannheten
for enhver pris; men denne trang utviklet sig efterhvert til
en patologisk nydelse som hadde sitt formål alene i sig seiv.
«Å ergre verden er mitt mål,» heter det i et brev til Pope fra
1725. Og dette forklarer også hans frisprog, hans «vovet
heter», hans fabelaktige uforskammetheter i selskap.
Han hadde begynt sin forfatterbane med en reformators
hensikt. Seiv så sent som «Gulliver» skrev han at han var
sikker på at boken vilde forbedre verden umåtelig. Men
menneskenes dumhet, deres forstokkethet, gjorde at han stadig
mer og mer ansa sine bestrebelser som fruktesløse. Hans
sykelig sensible sinn bar i faktisk forstand byrden av andres
dumhet. Dertil kom følelsen av aldri åha luft og spillerum
nok; hans mektige, sydende hjerne befant sig alltid som i en
smelteovn, England var Lilleput, Irland et billede på helvede,
hvor han spådde han «vilde komme til å dø som en forgiftet
rotte i et hull». Endelig kom rent fysiologiske faktorer til,
hans stadige hodesmerter og svimmelhetsanfall som øket hans
melankoli og angsten for hans egen skjebne. «Jeg skal dø
som treet der,» sa han engang da hans venner fant ham
stående foran en halvdød furu, « jeg skal visne ifrå toppen.»
630
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
