Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Paasche: Sigrid Undset og norsk middelalder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sigrid Undset og norsk middelalder.
har reist sig for efterslekten som har overblikket; i Magnus
Erikssons dager ante vel ingen, hvad vei det bar med lan
det. Like fullt er der steder i romanene som forklarer et og
annet, virker som varsel; det inntrykk vi lett vil få av «uår
på menn», når vi leser det 14de århundres norske historie, det
får vi påny, og kanskje sterkere, når vi leser oss inn i ro
manene. Der er drottseten Erling Vidkunssøn og hans sønn
den unge herr Bjarne. Allerede skildringen av disse menns
ytre gir en anelse om at styrken mangler hos dem som sitter
med makten; det er bare antydet, det kommer i förbigående
men slik Sigrid Undset heretter, glemmes det ikke. Herr
Erling på vei til kongsgarden, herr Erling som bærer Norges
ve og vel på sine skuldre: «Han så underlig spe og liten ut
i måneskinnet med den sorte kappe tett samlet om sig
hutrende litt. Etpar søvnige svenner som hadde sittet oppe
efter ham, tumlet ut i tunet med en lykt. Drottseten tok
lykten, sendte mennene tilsengs hutret litt igjen, mens
han steg opover trappen til bursloftet hvor han lå.» Vi tror
å vite om herr Erling at han orker ikke børen.
Det er kalt en feil ved romanen om Olav Audunssøn,
en historisk roman, at den er uten egentlig «helt»; der står
ikke glans nok av nogen. Men dette glansløse, et miljø,
ingen som rager synderlig op eller går foran, det er hvad vi
ofte kan få følelsen av, når vi ser på Norges politiske histo
rie i Olavs tid. Erlend Nikulaussøn i boken om Kristin
Lavransdatter har glansen. Men ikke den indre styrke. Og
det kan slå en, at også Erlend er av dem som varsler for
fallet; han har fasade, og han har mot, men han slarver,
han har stelt ille med sin gård og steller ille med sin større
opgave, det er synd på det land som skal reddes av ham,
og han føles ikke fremmed, der finnes slike i Norgeshistorien.
Bredt har Sigrid Undset fortalt norsk «indrehistorie» fra
ti-årene omkring 1300; rettssamfundet, «daglig liv», fantasiens
liv alt er kommet med i fylde, og slik at tiden nøie mer
kes. Det er ridderromanenes tid og tiden for de religiøse
kvad, for helgenlegendene og de fromme traktater; det er
de dager da skaldenes tungbyggede vers fikk en farlig kon
kurrent i balladen, flere gånger tales der om den nye, friere
diktning, om sangen og dansen som lokker og river med.
Det ene og andre av litteraturen citeres, en filolog som vilde
3
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
