Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Paasche: Sigrid Undset og norsk middelalder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Paasche.
seiv. Det er her vi spør: Er ikke kampen «moderne»?
Lyttet man i den gamle tid så anspent efter den indre stemme?
Arbeidet man med så dyp samvittighetsangst på å nå det
fullkomne? Var man idethele ikke enklere dengang, mindre
selv-iakttagende og mindre kløvet?
Det er vel den islandske saga som har gitt oss inntrykket
av sinnets enkelhet. Vi ser for oss sterke, udifferentierte
mennesker, folk med sikker respekt for sitt eget; de synes
ikke å tvile meget, kjempe meget, ikke å plages av nogen
dyp trang til å holde opgjør med sig seiv.
Men det må erindres at sagaen, særskilt ettesagaen som
vi leser mest, har en gjennemført episk karakter. Sagaen
følger ikke sin helt inn i hans lønnkammer, den viser ham
alltid i handling, den vil frem til det sterkt synlige, til op
trinnet. Den indre kamp må vi tenke oss til. Og kanskje
forsømmer vi stundom å gjøre det, nettop fordi sagaen later
som ingenting eller bare antyder.
Sagaen er taus om meget. I så høi grad er den hand
ling, at det ikke faller lett å tegne et billede av islandsk
hverdag i gammel tid, enda der på tusener av sider er
fortalt om livet på det gamle Island. Og skulde vi slutte fra
ettesagaen alene, måtte vi tro at fortidens mennesker var
uten følelse for naturen, landskapet kommer med bare hvor
det har betydning for selve den episke beretning. Men vi
vet at naturfølelsen var levende hos menneskene, det er ikke
bare «moderne» når Kristin Lavransdatter forteller om det
vakre solefall, skaldene gjør det, og forfatteren av Konge
speilet gjør det med henrykkelse: «Når aftenen kommer, da
syner vestenvinnen skinnende panne over blidt ansikt, og
gir sig et skrud av prakt og av kveldfagerhet som på en høi
tidsaften .»
Ettesagaen sier ikke meget om forholdet mellem mor og
barn; enda tør vi tro på en islandsk mors ømhet; det var
vel i middelalderen som nu. Til overflod har vi en saga,
«Floamanna», som langt heretter om heltens omsorg for sitt
morløse barn, «Torgils sa at han forstod kvinnene, når de
elsket barnet ved brystet høiere enn alt.»
Og det kløvede sinn, den indre strid og kval: vi er nødt
til å regne med striden, seiv om sagaen tier eller nøier sig
med en eneste setning. Der er den erotiske konflikt; mann
8
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
