Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Paasche: Sigrid Undset og norsk middelalder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Paasche.
Annetsteds klages der over at kongesagaen ikke er så popu
lær som den skulde, der er dem som føretrekker folke-even
tyr. Smaken var forskjellig, dengang som nu, menneskene
var mange slags.
Sagaene om Sturlungatidens høvdinger, de verdslige og
de geistlige, gir ofte en antydning om den uro «viljen til
Gud» kunde vekke i et menneske. Om kampen, den uund
gåelige kamp, taler forfatteren av Ravn Sveinbjørnssons saga
i innledningen til sitt arbeide: «I de hendelser som her skal
fortelies, syner sig den store tålmodighet som den almektige
Gud hver dag har med oss, og den frihet som han gir hvert
menneske, så enhver kan gjøre det han seiv vil, enten godt
eller ondt.» Mennesket har friheten, valget, og dermed stri
den. Ravn velger «det gode», og vi ser ikke annet enn at
det faller ham lett; men seiv i ham klager det, dypest inne,
over noget uopnådd, i dödsstunden «felte han tårer med
stor anger». Hos enkelte av Ravns samtidige skjer der et
brått skifte; men så brått det er, strid må ha gått forut.
Gudmund Dyre, som ruget over hevnen til han på hedenske
menns vis falt over sine fiender med ild og sverd, Gudmund
Dyre som slåss for makten og ryet og «mere enn de fleste
menn var hjemsøkt av den last at han elsket andre kvinner
enn sine egne», kunde en dag gå bort fra hele herligheten
og bare tenke på sin sjel og søke frelse for den bak kloster
murene.
«Om du faller i en last,» heter det i den gamle norske
hird-lov, «da reis dig straks; det er menneskelig å falle, men
det er djevelsk å bli liggende i lasten.» Forfatteren av Konge
speilet røber på mange steder at han vet det kan være van
skelig å reise sig, det krever kraft og kan volde smerte.
Sterkt personlige vidnesbyrd om botsstemningen har vi i
gamle religiøse kvad: Harmsol fra slutningen av det 12te
århundre og Eystein Åsgrimssons Lilja fra det 14de århundre.
Forfatteren av Harmsol, broder Gamle, ransaker grundig sig
seiv. Det blev for tungt og for ensomt for ham ågå den
rette vei. Med løs tale ødte han egen og andres lykke; om
folk feilet, hadde han ikke kraft til å skille lag, enda han
ugenert gjorde sig til dommer over medkristne. Hans gode
gjerninger var bare til utstyr, han syndet såsant han «våget
for menneskene» og ikke pådrog sig uvilje med det, han
10
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
