Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Wyller.
Anders Wyller: Teater og norsk teater.
Når jeg tenker på den verden av skjønnhet, av blødende
sannhet, av lidende alvor, av kraft som skjuler sig i bøker
på hyller, som leses av få og skjønnes av færre og jeg
tenker på at all denne rikdom kunde bli oplevelse for tall
løse ved et teaters livgivende varme, da sørger jeg over at
det sjelden skjer. Når jeg tenker på uviljen mot teatret i
brede lag, på ringeakten og mangelen av förståelse og jeg
ser hen til de våben det eier til å slå motstand ned, hvilken
ild til å tende fakler, da sørger jeg over hvor den lite flammer.
Når jeg tenker på alt som skjer og har skjedd, på alt som
beveger et menneskes sinn og jeg ser inn i det speil teatret
holder op for oss som et billede av tiden, da føler jeg speilet
usselt. Teatret «følger ikke med tiden», det søker sig seiv.
Det er ikke nøkternt og kan ikke bli. Det skapes av idé,
sann lidenskap og entusiasmens naivitet. Mater skifter, det
evige blir. Og «én er hovedveien, avstikkere alt annet efter
blomster og bær, den som viker langt unda, se til at han
ikke mister veien, der er bare en vei».
Innenfra skal förnyelsen komme, utilfredshetens uro skal
spore til forsøk, teatret skal finne sitt innhold før det tenker
på form. Og må det kjempe for sin sannhet! at den tid blir
da stormen farer gjennem den lille by og kaster skiltene om,
og når folk den næste morgen vandrer ut fra sine hjem, er
der dem «der tåge Fejl af Kirken og Theatret», men ingen
H. C. Andersen skal lenger skrive «Og det var dog forfærde
ligt!» ti det er ikke forferdelig mere! Teater, kirke og uni
versitet danner et fellesskap som ingen vil bryte og alle kan
fatte. Formene for menneskets ånd har innsett sin enhet.
Som Shtchepkin der var trell og blev fri og ved sin
kunst hevet sig til det ytterste menneskelig higen kan nå,
slik er vi alle treller med mulighet for gjennem kunsten å
rive oss løs, bli skjønnhetens tilbedere, «dikteres like, Dosto
jevskis venn».
30
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
