Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - V
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater og norsk teater
«publikums smak»? Ja det var rikt. Også på penger, men
ikke mest på penger, og ikke alltid. Også Kunstnerteatret
har kjent gjeldsbyrdens tyngsel. Men det blev aldri slave av
den, og det kom alltid over den. Og helt fra begynnelsen
var det i vesentlig grad grunnet på å bære sig seiv. Det kjente
heller ikke tomme benker, og det var dets egen skyld. Det
skapte en helhet der satte inn som et nordisk vårbrudd gjen
nem slektledds sotig-hårde sne. Der var ingen vei for tilskuerne
uten én: fortryllelsens, erkjennelse av storheten i evne og
henførelse: her søktes ren kunst. Kunstnerteatret i Moskva
møtte et folkets vennskap til gjengjeld for den ild det ofret
kunsten som hverken tsarstyre eller sovjetmakt kunde eller
vilde rive istykker. Nylig feiret Sovjet dets 30-årsfest.
Var der intriger og uvennskap som i «andres teater»?
En av deres egne, Marie Guermanova, har fortalt om den
stemning som hersket innenfor Kunstnerteatret under arbei
det med et nytt skuespill. Vi levde i feber. De som deltok
i stykket og de som stod utenfor, brentes av en lengsel: at
det måtte lykkes. Det var som en familie, en glede eller
en motgang virket på alle. Og når vinteren satte inn i Moskva,
da engstet de ikke-spillende sig for sine kamerater, søkte å
passe på dem at de ikke skulde bli syke.
Barnslig? Men slik barnslighet gjør uovervinnelig, og
den skaper storverk.
En forestilling av dette teater gir mere av kunstens vesen
enn lange bøker og uuttømmelig diskusjon. Det lærte oss
at kunsten ikke spør om nytt eller gammelt, deres natu
ralistiske spill løftet inn over alle fjell, og det som en bare
tror mulig ved musikk, og seiv da bare i sjeldne stunder: å
føle den absolutte frihet, å kjenne sig levende men uten form,
å føle det skjønneste og dog ikke vite det, refleksjonens øie
blikksvise erstatning med oplevelsens fullstendighet, det bragte
en slik forestilling til å skje. Ordene mistet sin betydning,
vi forstod ikke at vi ingenting forstod.
Natur, menneskelighet, kjærlighet skapte Stanislavskys
teater og har båret det frem. Av alle takkens ord det har
møtt er kanskje et det fikk i St. Petersburg det som har
mest å si oss: Et teater er kommet på besøk, men uten en
skuespiller eller en skuespillerinne ....
29
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
