Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Raymond Poincaré: Marskalk Foch
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Raymond Poincaré
ket og utmattet. Han rykker da frem med stormskritt, og
herefter følger dag efter dag seier efter seier. Belgierne vender
i triumf tilbake til Ostende og Brugge; Lille og Valenciennes
blir befriet for et langt fangenskap; stjernebanneret vaier over
tretoppene i Argonnerskogen. To franske armékorps blir
dirigert til Lorraine under kommando av Castelnau og treffer
foranstaltninger til å omgå Metz på østsiden og rykke frem
i retning av Sarrebriick for å avskjære tyskerne tilbaketoget.
Fra den 31te oktober av er de alliertes fremgang merkbar
fra time til time. Våre fiender taper fatningen og går til
almindelig retrett. Foch forfølger dem like i helene og gir
dem ikke pusterum. For å undgå å bukke under ved Meuse
eller bli tvunget å kapitulere i apen mark, sender den tyske
armé parlamentærer til Rethondes og andrar om ophør av
liendtlighetene.
Den Ilte november 1918 var Foch i stand til å tilintet
gjøre fienden. Men overbevist om at en våbenstillstand skulde
tillate å ordne betingelsene for den kommende fred til rett
ferdighetens fulle tilfredsstillelse, vilde han ikke, av humani
tetsfølelse, tilråde ytterligere blodbad. For denne franske
kriger, for denne kristne kriger var krigen ikke et mål: den
var bare et middel, og ikke et middel til å skaffe et land rik
dom og makt, men til å oprettholde dets uavhengighet og
fulle sikkerhet.
Da våbenstillstanden var undertegnet, lykkønsket Foch i
verdige ord sine officerer, sine underofficerer og sine soldater
over å ha vunnet historiens største krig og ført den helligste
av alle saker, verdens frihet, frem til seier; derefter slutter
han, i sin naturlige fordringsløshet, sin feltjournal uten så
meget som å tenke på nogen hyldest fra det land han hadde
reddet. Den 23de august 1918 mottok han marskalkstaven,
kamrene har erklært at han har gjort sig vel fortjent av fedre
landet, Akademiet ilte med å opta ham i sin midte: seiv
krevde han ikke noget av nogen, og han syntes forbauset,
næsten besværet over de æresbevisninger som blev ham til
del, fra Frankrikes som fra utlandets side. I fred som i krig
hadde han bare ett ønske, alltid det samme: det å gjøre sin
plikt på den post som var blitt ham anvist. Det som optok
ham herefter, var den fortsatte bevarelse av denne sik
kerhet, som han krevde som et resultat av seieren. Som leder
228
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
