Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Axel Otto Normann: Nytt teater - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Axel Otto Normann.
teatrer. Sett mot dette program som bakgrunn er Det nye
Teaters start meget eiendommelig.
Knut Hamsun er 70 år iår. Nogen annen grunn til å
opføre hans tredobbelte utfall mot alderdommen kan ikke
noget menneske påvise.
Han er ikke nogen forsømt dramatiker. Ingenting i hans
dramaer peker tremover mot teatrets förnyelse. Og endelig
egner trilogien sig ikke til å bli opført samlet.
Forfatteren har latt det være ti år mellem hvert av.styk
kene, men det er ganske tydelig at de alle foregår midt i
90 årene. Vene er det at personenes psykologiske utvikling
er meget tvilsom, at det er uhyre vanskelig å finne skuespil
lere som kan spille tilfredsstillende i alle tre stykkene. Det
nye Teater hadde iallfall ikke kunnet det.
Skal Karenos fråfall i siste stykke ha nogensomhelst in
teresse, må man fremstille ham slik at det er mening i Tares
ord: «De har skapt det store eksempel i vårt folk.» Og
«De har vært vårt lands velsignede dissonans.» På dette må hele
figuren bli bygget op fra første stykke til siste. Hvad hjelper
all smådyktigheten i Johan Hauges spill, når Karenoskikkel
sen i hans fremstilling blir uten nogensomhelst førerhold
ning. I det hele tatt var det io ikke dyktighet som manglet
Det nye Teaters fremstilling, det var sammenheng, mening.
Mening i de enkelte figurer, mening i de enkelte stykker,
mening i hele trilogien. Helt ut efter forfatterens hensikt
virket bare Harald Stormoen, men til gjengjeld var han gan
ske i strid med herr Schanches eller om De vil den russiske
teatermalers.
Iscenesetteren hadde som bekjent latt første stykke foregå
i en grønn dekorasjon i våre dager, annen i en rød om ti
år og tredje i en fiolett om tyve. I den grad utspekulert
kan en iscenesetter bli, når han pønsker iherdig over tingene.
Herr Schanche hadde ingenlunde søkt å bringe spillet i over
ensstemmelse med dekorasjonene. Spillets jevne realisme
tvang det foreldede ved stykkene til å springe frem med en
lysreklames skarphet mot herr Zaitzows farvesterke bakgrunn.
Stykkene virket ikke bare dobbelt foreldet, men sterkt kjed
sommelige fordi deres indre mening blev forrykket og kon
fliktene interesseløse. Bare «Livets spil» tålte sin dekora
sjon; til gjengjeld var det romantiske nordlandsbillede be-
256
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
