Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A. H. Winsnes.
«Tidens Tegn» sin tro på psykoanalysens store misjon, så
fremt den ikke oversa den kjensgjerning at mennesket også
er et åndsvesen. Om Olav Duun gjelder det at han er hel
i sin menneskeopfatning. I inntrengende menneskeskildring
har han neppe sin overmann i norsk litteratur av idag. Den
har plass ikke bare for blinde drifter, men for den skapende
individualitet, kort sagt for ånd.
«Medmenneske», hans siste roman, er en av Olav Duuns
sterkeste og heleste bøker. Her må man si med Goethes Hafis
at man fornemmer «des Lebens Erzklang durch die Seele
dröhnen». Han har her maktet en av diktningens største
opgaver. Uten å gi oss noget glansbillede, uten å dekke
over livets gru og ondskap, har han evnet å meddele oss
ideen om det fullkomne menneske. Skildret han i «Carolus
Magnus» en av de falske idealister, så får vi til gjengjeld her
en av de ekte. Bondekonen Ragnhild vilde riktignok bli
høist forferdet om man gav henne en slik betegnelse. Hun
vet intet om idealer, hun lever ikke som Carolus Magnus i
idéfantomenes verden, men er ganske enkelt en kvinne som
i kraft av sitt vesens kjerne, sin store åndelige friskhet, krever
plass og pusterum omkring sig, ikke for å utfolde og pleie
en smule «talent» eller «begavelse», men for å gjøre sin gjer
ning, gjøre det som hun vet hun må gjøre, berge det menne
skelige i sig seiv og i den lille verden hun lever i: «Eg kann
da ikkje vera hivd hit utan noko slag meining eller styring?
Det vart til ein skjelv i henne: Kann eit menneskje ingen
ting da? Blir det ein Didrik Dale av meg og?» Hennes næste
kjærlighet er ingen hysterisk altruisme, ingen sykelig flukt fra
eget jeg, men en umiddelbar følelse av hvordan mennesker
rettelig bør leve. Derfor er hennes næstekjærlighet ikke passiv
medlidenhet, men hjelpsomhet, evne til å gjøre godt. «Ho
måtte vera eit sjeni å kalle, eit sjeni både til å tru og til å
leve. Alt det som andre såg og skjønte levde ho.» Utgangen
er tragisk. Hennes kamp for å få bukt med ondskapen som
eter omkring sig på den gården hvor hun er blitt inngiftet,
fører henne uten at hun seiv helt ut er klar over hvad
der skjer til drap. Øieblikket da hun dreper Didrik Dale,
svigerfaren, har betagende virkning. Var det guden i henne
som drepte? Eller tok noget overmektig kraften fra henne
seiv? Eller var kanskje gud og djevel forenet?
174
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
