Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk litteratur høsten 1929. 17c
Den samme menneskelige ansvarsfølelse som går gjennem
Duuns bok, møter oss i Ingeborg R ef li n g-H agens høist
egenartede lille fortelling «Tidhvervsklokken». Også hennes
motiv er menneskelig klarsyn stillet op mot en stygg og for
mørket omverden, også hos henne den samme tanke at «synet
er kjærlighetsevne». Den som ser klarere enn andre, gripes
av større kjærlighet, for han ser det fullkomne. Men hvor
vidt forskjellig er ikke motivet behandlet. Hos Duun en rolig
objektiv framstilling, klar og sikker episk stil, en helt over
legen fortellekunst. Hos Ingeborg Refling-Hagen en urolig
suggererande stil. Hun er profetisk og visjonær, maner formelig
frem sin verden. Nogen realistisk miljøbeskrivelse finnes ikke
hos henne. Hvad forfatterinnen særlig vil ha frem i denne
bok som handler om mødres forhold til sine barn, er nettop
at menneskene seiv skaper det egentlige miljø, det sjelelige
klima, hvori de lever og ånder. Derfor er hvert ord, hvert
tonefall, så viktig, så betydningsfullt, allermest når det gjel
å skape gleden, den gode stemning som barn kan trives i.
Ingeborg Refling-Hagen har grepet sitt motiv med stor varme
og den meddeler sig til leseren. Men hovedfiguren Bjarn
hild, hun som har «synets gudegave» og «kjærlighetsevne», er
ikke så meget en skikkelse som en røst for dikterens følelse,
men en røst som man lytter til.
Avstanden mellem Duuns Medmenneske og Ronald Fan
gens » Nogen unge mennesker» kan ved første øiekast synes stor.
Men er det i virkeligheten ikke. Likheten ligger ganske visst
ikke i stil og utforming, men også her i ideen. Ronald Fangen
har ikke Duuns mektige dikteriske kraft og fremstillingskunst,
han er ofte nier resonner enn dikter men han har i
høi grad det dikteriske sinn som evner å se sitt motiv i stor
belysning. Også han griper centralt på menneskeproblemet.
Psykologiske kuriositeter som noget i og for sig interessant
beskjeftiger ham ikke. Også han ser på vilkårene for men
neskelig liv ikke fra socialt eller politisk synspunkt, men som
et indre problem. Kjærlighet til mennesker, en levende sans
for sjelelig liv, er det som gir hans bok dens særlige karakter.
Han fører frem for oss en del unge mennesker og prøver
deres evne til å leve, deres vitalitet. Hos Nils, den ene av
bokens tre hovedpersoner, er likesom en elementær livstråd
skåret av. Han er intelektuell og begavet, men har intet å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
