Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A. H. Winsnes.
«Gymnadenia» føler overfor den katolske kirke: den har dog
evnet å bevare det hellige i en viss høihet og fjernhet, be
skytte det til en viss grad mot klisset følelsesliv og bedehus
atmosfære. «De lever kanske i et fjernere forhold til Gud,
tænkte han. Men for disse mennesker lever han i himmelen
mere end i lokalet. De har ikke forpaktet eneretten til ham.
Han er ikke bare deres herre. Han hersker over hele ver
den, over mennesker, dyr og planter, over hav og land. Han
er fjern og stor.» Men nogen hjelp i sin søken får Helge
Gran ikke av kirken. Seiv må han lete sig frem og nogen
annen garanti og autoritet enn den han seiv kan gi, eksiste
rer ikke for ham. Han er protestant.
Trilogiens første del beskriver det innledende stadium i
den krise som de tre brødre, Martin og Konrad Lauritzen
og Helge Gran, gjennemgår og.som serien i sin helhet handier
om. Brødrene er forskjellige, men har et felles grunndrag.
De er utpreget religiøst anlagte mennesker. En forankring i
en metafysisk tilværelse, i noget mer enn det som døgnet gir
og tar, er et livsbehov for dem. Å finne frem til denne for
ankring er for dem ett og alt. Mot det mål er de innstillet.
Det er «Indgangen». Det næste stadium er «Sverdene». Ingen
kan vinne «Riket» uten kamp. Men de retter sverdene mot
menneskene og rammes også seiv. Egenrettferdigheten, selvisk
heten, er deres Achilleshel. Såret og lidende lærer de å vende
sig mot den slagmark, hvor kampen til syvende og sist må
utkjempes, deres eget selv. Der og ingen andre steder kan
«Riket» vinnes. Om denne siste avgjørende kamp fortelles
der i trilogiens siste del.
Martin er allerede i «Sverdene» kommet ut av den reli
giøse svindel. Forsamlingsguden, bedehusenes og bønne
møtenes gud, er ramlet sammen; til gjengjeld har han nådd
frem til den gud som dyrkes i enrum, en avklaret religiøsi
tet i likhet med den som hadde vært farens, men som han
ikke hadde åktet på da han tilhørte «vennene». For Konrad
blir saken vanskeligere enn for Martin. I langt høiere grad
enn sin bror var han blitt ett med den sekteriske bevegelse,
en eksponent for dens kollektive suggetionsreligion. For
treffelig er det påvist hvordan nettop massen eller gruppen
han tilhører, gir ham energien; hvorledes hans tro igrunnen
er en frembringelse av krefter utenfor ham seiv.
260
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
