Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk litteratur høsten 1929.
Størst interesse knytter sig imidlertid til Helge. Han
hadde som kunstner og som menneske kommet inn i et
skjevt spor. En følelse av at han var iferd med å gli ut eller
almindeliggjøres i et banalt rangleliv fikk da makt over ham. Så
søkte han tilbake til hjemmet, fremforalt til faren. For Helge
var med ett farens vesen blitt åpenbart, sannferdigheten og
inderligheten, det merkelige tak som denne stillferdige handver
ker hadde på sig seiv. Det var endelig et menneske! I all
sin ensomhet viste faren ham at først når han seiv sviktet
var han övervunnet. Ved hans begravelse sier Helge til sig
seiv: «Jeg vil lære av ham at ikke andre kan nå mig. At
jeg aldri kan dødssåres utenfra. At alle sår må tilføies mig
gjennem mig selv.» Men han blir stillet på de hårdeste
prøver, før han når frem til denne indre uavhengighet. Først da
han intet krever, da han er uten anklage, lutret for alle former
for selviskhet, skjer underet, ikke det som Konrad jaget efter, men
«det menneskelige under», den store og eneste avgjørende ting,
at han finner frem til sig seiv, det skapende, guddommelige seiv-
Johannes Thrap-Meyer nådde ikke helt å fullføre sin
romantrilogi «Egoister». Men næsten ferdig blev han. Det
siste bind «Over rimet vold» har vel en fragmentarisk karak
ter, men også det har den beåndede prosa, det gjennem føl
somme natur- og menneskesyn. Johannes Thrap-Meyer skriver
fortrinsvis om mennesker som bare vanskelig kan nekte sig
den luksus å ha en sjel. Det er deres egoisme. Ikke den
grovt begjærlige egoisme, besiddelseslysten, den kan lett nok
maskere sig i altruistiske former, men den försvarslöse egoisme,
sinnets behov for fylde, for indre syn og sammenheng. Det
er mennesker som aldri kan bruke hverdagen som målestokk.
Men de store dager, feststundene, da deres sinn var den
blanke monade som speilet verdens deilighet gir dem
følelsen for det rette nivå. Samfundsmennesker er de av nød
vendighet, men ikke av lyst og glede. Deres lidelse er å kjenne
slitasjen på deres sinn, merke ebben i den indre produktivitet.
Kunsten, naturen og gud eros er for dem veien til den sin
nets spiritualitet som det er deres ærgjerrighet ikke å miste.
«Estetikere» kan man gjerne kalle dem. Så har de fått en
merkelapp og sin plass anvist. Men også de har sin ethos.
«Jeg ser alt under etisk synspunkt,» skrev Thrap-Meyer.
261
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
