Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Emil Smith: Blodets bånd
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Emil Smith: Blodets band.
og forklare dem ut fra almene synspunkter og se deres liv
som en virkning av skjulte krefter eller høiere makter; hvor
den antikke diktning så resultatet av en slektsforbannelse,
en demons forfølgelse, skjebnens finger eller guddommens
vilje, har den moderne roman i de siste menneskealdrer
ment å spore arv av erhvervede egenskaper, forfedrenes leve
vis og miljøets innflytelse på avkommet. Karaktertegningen
har fått perspektiv ved at enkelte egenskaper kunde henføres
til bestefars eller bestemors oplevelser, og landskapet har fått
liv som ophav til andre egenskaper, stengende fjell har avlet
tungsinn, og brede bygder har satt sine særlige merker på
slekten; spesielt har denne teknikk kommet godt med i
historiske romaner, ti om svunne tider vet man så lite, men
landskapet er jo fremdeles å finne. Så meget av den antikke
litteratur er blitt tjern og tungt forståelig for nutidens leser,
fordi de mytologiske ideer som bar den er døde, og man griper
sig i å undres over hvor meget av den romanlitteratur som
blomstrer nu, skal bli igjen, eller om den skal visne fullstendig
bort når den biologiske videnskap snart dreper dens mytologi.
Men den lærdom som alle vi, som forsøker å ar
beide i oplysningens tjeneste, må trekke av den nye arvelig
hetsforskning, er å prøve efter evne å ta vare på den sum
av erfaringer, kunnskaper og kulturgoder som menneske
heten har arbeidet sig frem til, fordi vi vet at de slett ikke
er «gått oss i blodet» som det heter, men kan tapes og for
spilles som alt annet erhvervet gods. Intet har skadet frem
skrittets sak mere enn den naive og overfladiske darwinisme
som i enhver forandring ser et fremskritt og i ethvert frem
skritt en erhvervet egenskap som automatisk arves. Så man
gen rabulist tror å ha bevist at en ting er overflødig og verdiløs,
fordi han har vist at den kan ødelegges, men det er nettop de
største verdier som lettest går til spille; det sanne fremskritt
består i å øke, ikke i å øde verdiene. Vi kan ikke fortrøste
oss til at vi har flere hjernevindinger eller annet og bedre
åndelig utstyr enn vår stamfar stenaldermannen, vi kan ikke
engang si at vårt hode rummer mere viden og flere tanker
enn hans, men det er en bedre viden, bedre ordnet og bedre
sortert, og riktigere tanker. Men alt dette kan vi atter miste
sammen med hele vår kultur, hvis vi ikke tar vare på den,
ti ingen vet mere enn det han har lært.
Emil Smith.
278
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
