Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Paasche: Islands Alting
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Islands Alting.
«ellers har vi ingen ting å leve av, så hardt som dette landet
er». Samme år blev det vedtatt på tinget at hvert Alting,
så snart det var satt, skulde ha til opgave å «rådlegge om
hvorledes landet kunde beholde sin frihet, sin gode rett og
lov, og mer og mer bli gjeninnsatt i sin gamle form og skikk».
Man lot trykke «den gamle avtale» : overenskomsten mellem
Islands folk og Norges krone ; man fremhevet at den lovgi
vende myndighet tilkom Alting og konge i förening, og at
islandske menn, ikke utlendinger, skulde sitte i landets syssel
mannsstillinger. Til sluti, i 1592, sendte Altinget lagmannen
Jon Jönsson til Danmark med fullmakt til å tale på Islands
vegne i en rekke saker som var av betydning for folket.
Det nyttet ikke stort. Der kom handelsmonopol, men
få eller ingen reformer. Og Island sank dypere og dypere
ned i fattigdom og mismot. Store farsotter gikk over landet;
uår herjet, folk sultet og frøs, man regner at misvekst
årene 1602—04 gjorde det av med 9 000 mennesker.
Da eneveldet skulde innføres (1662), var somme islen
dinger lite villige til å gå med på ordningen; man talte om
landets gamle rettigheter. Men motstand var ikke mulig, og
kongen fikk det som han vilde. Altinget vedblev å bestå;
og tingplassen var den gamle, ved Øxaråen. Men med tin
gets myndighet stod det dårligere til enn nogen gang; under
eneveldet kunde det ikke bli tale om minste makt til å gi
lov, lagretten var domstol, ikke annet, den var til og med
en underordnet domstol. Og man hadde det usselt på tingstedet.
Naturligvis fulgte der verdighet med Altinget, også i ufri
hetstiden. Det heter i en tingordning som finnes i et hand
skrift fra det 16de århundre: «La oss nu holde dette ting,
slik at det blir vår herre Jesus Kristus til lov og pris, og vår
herre kongen over Norges rike til heder og ære, oss seiv til
ære, landet og almuen til nåde og nytte og evindelig forbil
lede i alle gode ting. Ingen skal bære våben eller drikk
til lagretten; om det skjer, fortapes disse saker; kongen skal
ha halvparten av våbnene, men tingmennene den annen
halvpart. Tingmennene får hele drikken.»
I det 18de århundre blev der ofte klaget over forholdene
på tingstedet. En tid holdt lagretten til i et lokale som var
så dårlig beskyttet mot regn og vind at det bragte Altings
skriveren til fortvilelse. Hans protokoll, forteller han. blev
301
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
