Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Paasche: Olav Haraldsson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Paasche.
Det er kjent at Olavsdyrkelsen tidlig nådde ut over
Norges grenser. Den walisiske krønike antyder en av grun
nene til det, kanskje den viktigste grunn : sjømennene dyrker
Olav det vil si at norske sjømenn og handelsmenn har
sørget for å utbrede helgenkongens ry. I hedensk tid hadde
man kalt på Tor i sjøfare; nu har Olav avløst Tor.
Olav var den rettmessige konge: det må farende nord
menn ha hørt i Norge og fortalt i vesterhavslandene. Sin
tro på at kongen er hellig, bygger disse folk på jertegn Gud
har latt skje for Olavs skyld. Det første av alle hendte med
kongens drapsmann.
«Fyrst Thur», som drepte den rettmessige konge og der
for blev kalt «den hundlike», er ikke til å ta feil av; han er
sagaens Tore Hund. Den forklaring krøniken gir på Tores
tilnavn, kan være riktig nok, enda den ikke kjennes fra sa
gaen. «Hund» brukes i vårt gamle sprog om mennesker man
har inderlig imot, blandt annet er ordet brukt om svikere.
Den eldste kilde som nevner Tore og kaller ham «hund»
og oplyser at han rettet hugg mot kong Olav er et kvad
som kongens venn Sigvat Tordsson diktet nogen år efter sla
get på Stiklestad.
Kongesagaen forteller, som den walisiske krønike, at Tore
oplevde et jertegn ved kongens lik, på selve slagmarken.
Hadde vi ikke annet enn sagaens vidnesbyrd, kunde vi mene
at fortellingen var sen; krøniken viser at den er gammel. Av
interesse er det også at jertegnet, slik det fortelies i krøniken,
har en annen karakter enn i sagaen. Snorre heretter: kon
gens blod kom på Tores sårede hand og læget hånden. Krø
nikens beretning er ikke fullt så vennlig mot Tore: han vil
plyndre Olavs lik, men kommer ingen vei, drapsmannen
holdes fast av den drepte. Denne fortelling fra tiden
ved år 1100 eller før gir uttrykk for adskillig bitterhet, vi
tør vel si for en oprindeligere stemning enn den vi møter i
Heimskringla. Helgenen har ikke fått tid på sig, og tilgir
ikke sin fiende.
Både Sigvats vers og krønikens beretning om «Thur den
hundlike» kan gi grunn til å mene at Olavs drapsmann har
hatt det mindre godt i Norge. Kongesagaen forteller at han
drog til det hellige land.
Men en av våre nyere historikere skriver: «Denne pile-
396
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
