Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Marcel Proust.
erindring fått noget av den bløte stemning der er over de
ting som samtidig med oss, og ved vår side, fikk del i en
given time som rant hen, den samme for oss og for dem;
og hvor vidunderlige former dets sprosser enn kan eie, så
har dette berømte vinduet for mig det samme nære og vel
kjente ved sig som et genialt menneske vi kan ha vært
sammen med på landet en sommer, og som der fattet venn
skap for oss; og når jeg siden hver gang jeg i et museum
ser en avstøpning av det vinduet må holde tårene tilbake med
makt, så er det bare fordi det nevner det i verden som gjør
mig mest beveget: «Jeg husker godt Deres mor.»
Og når mor hadde forlatt vinduet og jcg skulde hente
henne, merket jeg nok den samme svalhet ved å komme fra
varmen ute, som den jeg hadde følt i Combray når jeg gikk
op på værelset mitt; men i Venedig kom svalheten med et
pust av sjø, og ikke inn i en liten tretrapp med smale trin,
men til staselige marmorheller som hvert øieblikk blev over
skyllet av sjøgrønne solstreif, og derved til det nyttige jeg
hadde lært av Chardin også føiet Veronese’s hemmelighet.
Og siden det i Venedig er kunstverker og praktgjenstande
som har fått den opgave å gi oss våre hverdagsinntrykk, blir
det å gå utenom dens særpreg bare å male fattigkvarterene
hvor all prakt er borte, under påskudd av at Venedig under
mangen pensel blir kjølig estetisk når motivet er av de be
rømte (men her må vi gjøre en undtagelse for M. D.’s vidun
derlige studier) eller hvis man for å skape et sannere og
intimere Venedig får byen til å ligne Aubervilliers. Ut fra
en naturlig reaksjon mot de dårlige maleres falske Venedig
har meget store kunstnere gjort den feil bare å bry sig om
campoene og smugene som de syntes gav dem mere virke
lighet. I dette Venedig gikk jeg på opdogelsesreise om efter
middagen når jeg ikke var ute med mor. Der fant jeg også
lettere piker av folket, perletredersker, fyrstikkpiker, de som
steller med glass og knipling, alle de små arbeiderskene med
store frynsesjal. Gondolen fulgte de små kanaler. Som om
en magisk hand hadde ført mig omkring i avkrokene i denne
orientalske stad, syntes de å bane vei for mig efter som jeg
gled fremover, midt igjennem en by de likesom hadde delt
op ved såvidt å skyve de høie husene med små mauriske vinduer
litt tilside; og som om den magiske fører hadde hatt en
476
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
