Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Veneziadager.
lampe i hånden til å lyse op med, blinket der i kanalenes
vann en solstråle de hadde åpnet veien for
Solen stod gjerne ennu høit på himmelen når jeg kom
tilbake for å møte mor på Piazzettaen. Vi tok opover Canale
Grande i gondol, vi så rekken av palasser hvor lys og klokke
slett avspeilet sig på de røde murer; i de skiftende belysninger
lignet de mindre privathus og berømte byggverk enn en rad
av marmorklipper ved hvis fot man ror en aftentur for å se
på solnedgangen. Og nu fikk husene på begge sider av løpet
en til å tenke på landskaper hvor naturen har gjort silt
skaperverk med menneskelig fantasi. Men samtidig (på grunn
av det inntrykk av by Venedig alltid gir, seiv ute på sjøen,
på disse vover hvor flod og ebbe føles to gånger i døgnet og
som avvekslende overskyller og avdekker de herlige trapper
som fra palassene går ned i sjøen) møtte vi, akkurat som i
Paris på bulevardene, på Champs-Elysées, i Boulogneskogen,
i alle de fine brede avenyer med silt støvskinnende aftenlys
de eleganteste damer, og mest utlendinger; lett støttet til
putene i sin flytende ekvipasje kom de på rad, stanset foran
et palass hvor de hadde en veninde de skulde besøke, og
lot spørre om hun var hjemme; og mens de ventet på svaret
og for alle tilfelles skyld gjorde sitt kort ferdig for å kunne
levere det, akkurat som de vilde gjort ved døren til Guer
mantenes pale, så de efler i sin reisefører, fra hvilken tid,
og i hvilken stilart palasset var, alt mens de blev vugget
som på en blå bølgetopp av bevegelsen i det skinnende, uro
lige vann, som var kommet i oprør nu det var inneklemt
mellem den dansende gondol og det strenge marmor. Og
således fikk seiv småturer som bare gikk ut på å gjøre visit
ter eller innkjøp, et trefoldig og enestående innhold i dette
Venedig hvor det likegyldigste ærend blir lokkende rikt som
et museumsbesøk og en tur på sjøen.
Iblandt når jeg i tusmørket kom tilbake til hotellet, mer
ket jeg at den Albertine fra fordums dager der nu var blitt
usynlig for mig, allikevel var tilstede i mitt sinn, men lukket
inne likesom i et åndelig Venedigs blykammere, hvis tunge
dør bare en tilfeldig begivenhet iblandt kunde skyve til side
477
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
