Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Vencziadagcr.
17 års skjønnhet var så strålende og edel at det var som en
ren Tizian jeg måtte sikre mig før jeg drog. Og vilde det
lille jeg hadde igjen av min formue være nok til å friste
henne til å reise hjemmefra og i Paris ikke leve for nogen
andre enn mig? Men idet jeg skulde gjøre mig ferdig med
brevet fra megleren, var der en setning hvor han skrev: jeg
skal stelle med Deres terminer, som minnet mig om et næsten
like hykkelsk faguttrykk som badekonen i Balbec hadde brukt
overfor Aimé da hun snakket om Albertine: «Det var mig
som stelte med henne,» hadde hun sagt, og disse ordene som
jeg aldri var kommet til å tenke på siden, fikk som et Sesam
fengselsporten til å svinge om sine hengsler. Men et øieblikk
efter lukket den sig atter for fangen som jeg i all uskyl
dighet kunde la være å opsøke, siden jeg ikke lenger greide
å se henne for mig, å huske henne, og siden det bare er
gjennem våre forestillinger om dem at menneskene er til for
oss, den samme fange hvis forlatthet (som hun dog seiv
ikke visste om) et øieblikk hadde rørt mig slik at jeg et lyn
snart sekund lengtet efter den forlengst hensvundne tid da
jeg natt og dag levde og led sammen med minnet om henne.
En annen gang i San Giorgio dei Schiavoni var det en
ørn ved siden av en av apostlene som vekkel erindringen
om og dermed næsten også smerten over de to ringene hvis
likhet Francoise hadde gjort mig opmerksom på, og om
hvilke jeg aldri fikk vite hvem Albertine hadde fått dem av.
Endelig hendte det en aften noget som syntes på ny å måtte
gjenopvekke min kjærlighet. Da gondolen vår la til ved
hotelltrappen, gav portieren mig et telegram som telegrafbudet
alt hadde presentert tre gånger; for på grunn av adressatens
utydelige navn, som jeg dog tross de italienske postfolks for
vanskninger skjønte skulde være mitt, vilde han ha en kvit
tering for at telegrammet virkelig var til mig. Jeg åpnet det
straks jeg var kommet op på mitt rum, og enda jeg bare
kastet et flyktig blikk på innholdet som vrimlet av misfor
ståelser, forstod jeg det allikevel: «Kjære venn De tror jeg
er død tilgiv mig jeg feiler intet jeg vilde gjerne treffe Dem
tale om giftemål når kommer De hjem? Kjærligst Albertine.»
Da hendte det noget lignende som med bestemor, men denne
gangen med stikk motsatt virkning: da jeg fikk høre at beste
mor virkelig var død, følte jeg først ikke nogen sorg. Og
479
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
