Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32 - Samtiden. 1930.
Veneziadager.
vennet sig til min nye herre mitt nye jeg før de merket
at det ikke var den samme; og det var ham, den nye, de
følte sig knyttet til. Min kjærlighet til Albertine ogminjalusi
hang sammen med at nogen varme eller onde inntrykk: min
net om Mlle Vinteuil på Montjouvain, og om de ømme kyss
Albertine om aftenen gav mig i nakken, hadde bredt sig ved
ideassosiasjon. Men eftersom disse inntrykk var blitt svekket,
var hele den veldige verden av inntrykk som før hadde tegnet
sig i vennlige eller uhyggelige farver, igjen blitt grå. Da først
glemselen hadde lagt sig over nogen av disse høidepunkter
for min lidelse og min lyst, var min kjærlighets motstand
brutt, jeg elsket ikke lenger Albertine. Jeg forsøkte å huske
henne, å huske hvorledes hun var. Men det var nok en
riktig anelse som grep mig da jeg to dager efter at Albertine
var reist blev forferdet over at jeg hadde kunnet leve åtteog
firti timer uten henne. Det var likedan da jeg i gamle dager
skrev til Gilberte, og sa til mig seiv: skal det fortsette slik,
kommer jeg om to år ikke til å bry mig om henne lenger.
Da Swann bad mig hilse på henne igjen, förekom det mig
like besværlig som å ta imot en avdød. Og nu hadde døden
eller det som jeg trodde var døden for Albertines ved
kommende fullbragt det samme som det lange brudd med
Gilberte. Døden virker ikke anderledes enn enhver adskillelse.
Billedet av glemselens sorte troll hadde fått min kjær
lighet til å sittre, og nu endte den ganske riktig med å op
sluke kjærligheten. Og det var ikke nok med at budet om
at hun var i live ikke gjenvakte min kjærlighet, eller at det
viste mig hvor langt jeg var kommet på den veien som fører
tilbake til likegyldigheten; det påskyndet øieblikkelig frem
gangen, i den grad at jeg måtte spørre mig seiv om det mot
satte bud, det om Alberlines død, ikke ved å gjøre virkningen
av hennes forsvinnen fullkommen hadde fått min kjærlighet
til å blusse op igjen og derved utskutt dens undergang Og
nu da hun blev så lite tillokkende for mig fordi jeg visste
hun levde og at jeg kunde treffe henne, spurte jeg mig seiv
om ikke Francoise med sin baktalelse, bruddet og like inn
til hennes død (som var en innbilning, men som jeg hadde
trodd på) ikke hadde forlenget min kjærlighet; i den grad er
det sant at andre menneskers, og seiv skjebnens forsøk på å
skille oss fra en kvinne, bare knytter oss*fastere til henne.
481
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
