Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Marcel Proust.
Nu skjedde det motsatte. Jeg prøvde forresten å huske henne
igjen; og kanskje fordi jeg nu bare behøvde gi et vink for å
få henne, fikk jeg frem billedet av en tykk og mannhaftig
person, i hvis falmete ansikt man allerede kunde se spiren
til Mme Bontemps profil. Hvad hun vel kunde ha foretatt
sig med Andrée eller andre interesserte mig ikke mere. Jeg
led ikke lenger av den sykdom som jeg så lenge hadde holdt
for uhelbredelig, og i virkeligheten burde jeg skjønt det på
forhand. Savnet efter en elskerinne, og jalusien som lever
videre er nok virkelige sykdommer like så vel som tæring og
bleksott. Men blandt de organiske sykdommer må man skjelne
mellem dem som skyldes en rent fysiologisk årsak, og de
som virker på kroppen gjennem bevisstheten. Hvis den del
av bevisstheten som overfører sykdommen er hukommelsen
det vil si hvis selve årsaken ikke eksisterer mere eller er
langt borte er utsiktene oftest gode, hvor hårde smertene
enn kan være og hvor dypt forstyrrelsen i organismen enn
kan synes å gå, fordi vår bevissthet har en evne til förnyelse,
eller snarere en mangel på evne til å holde fast ved en ting,
som vevene ikke kjenner. I løpet av den tid en kreftpatient
bruker til å dø, er det meget sjelden at en enkemann eller
en utrøstelig far ikke kommer sig. Slik var det gått med
mig. Jeg var læget. Var det for denne laskete piken som
sikkert var eldes akkurat som de andre pikene hun hadde
elsket, var det for hennes skyld jeg skulde gi avkall på
den strålende ungpike som utgjorde alt jeg husket fra
igår og hele mitt håb til morgendagen (som jeg ikke kunde
forære noget til hvis jeg giftet mig med Albertine, like så lite
som til nogen andre); gi avkall på denne nye Albertine, som
ikke var «slik helvete skapte henne», men trofast, og «kan
skje også litt sky». Nu var hun det som Albertine hadde vært i
gamle dager; og mine følelser for Albertine hadde ikke vært
annet enn en flyktig form for min evige kjærlighet til alt det
som er ungt. Vi tror vi elsker en ung pike, og så er det
bare den dagning som et øieblikk gir gjenskinn på hennes
ansikt vi elsker i henne. Natten gikk. Om morgenen leverte
jeg telegrammet tilbake til portieren og sa det var en mis
forståelse at jeg hadde fått det, det var ikke til mig. Han
sa at nu da det var åpnet vilde han bare få übehageligheter
av det, og at det var bedre jeg beholdt det; jeg stakk det i
482
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
