Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Veneziadager.
lommen igjen, men svor på at jeg skulde late som jeg ikke
hadde fått det. Jeg var for godt hørt op med å elske Alber
tine. Efter å ha vist sig så forskjellig fra alt jeg hadde tenkt
mig efter forholdet til Gilberte, og efter å ha ført mig på så
lange og pinefulle omveier, endte således også denne min
kjærlighet, akkurat som min kjærlighet til Gilberte, med å
komme inn under glemselens store lov, efter lenge å ha vært
en undtagelse fra den.
Så begynte jeg å tenke: jeg elsket Albertine høiere enn
mig seiv; nu bryr jeg mig ikke om henne mere, fordi jeg
ikke har vært sammen med henne på lenge. Men trangen
til i døden ikke å skilles fra mitt eget jeg, til å opstå efter
døden, var forskjellig fra trangen til aldri å skilles fra Alber
tine: den varte ennu. Kom det av at jeg trodde jeg var mere
verd enn henne? av at seiv da jeg elsket henne, elsket jeg dog
mig seiv enda høiere? Nei, det kom av at jeg ikke lenger var
glad i henne fordi jeg hadde sluttet å være sammen med
henne; og kjærligheten til mig seiv var ikke forbi, fordi de
band daglig omgang knytter ikke var brutt når det gjaldt
mig seiv, men bare Albertine. Men hvis nu de band som
bandt mig til mitt legeme, til mig seiv, også blev revet over?
Da vilde det nok gå likedan. Vår kjærlighet til livet er bare
et gammelt forhold vi har vennet oss til og ikke orker å
gjøre slutt på. Det er solid, så lenge det er uten avbrytelse.
Men døden som løser det op vil også læge oss for vår higen
efter udødelighet.
Samme dag som vi skulde reise hjem til Paris, fikk jeg
høre at Mme Putbus, og altså også hennes kammerpike
nettop var kommet til Venedig; jeg bad derfor mor om å
utsette reisen nogen dager. Hun så ut som om hun ikke
engang tenkte på å gjøre som jeg bad om, eller på nogen
måte skjønte at det var alvorlig ment, og dermed våknet der
i mine nerver, opspilt som de var av våren i Venedig, en
gammel trang til å reise mig mot det komplott jeg trodde
mine foreldre hadde sluttet mot mig (de mente jeg blev nok
nødt til å lyde); det var den samme kamplyst som før hadde
drevet mig til å påtvinge mine aller nærmeste min vilje
seiv om jeg kanskje føiet dem like efterpå, når jeg først hadde
483
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
