Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Camille Vergniol: Franskmennenes «fremmedhat»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Camille Vergniol.
slett blind og grådig forgapelse som tar imot uten videre.
Er det ikke merkelig at vår smak som er så fin og vårt in
stinkt som er så sikkert når det gjelder våre egne ting blir
helt sløvet når det gjelder noget fremmed. Det er unødven
dig her å regne op alt det vi har lånt av Italia, av Spania,
av Tyskland, av England. Særlig det siste.
Spanske-mani, tysker-mani, russer-mani, har bare vart
en tid; anglo-manien har overlevd alle epoker, alle forfat
ninger. De vil finne hundre av vidnesbyrd. Her er ett som
jeg vil anføre fordi det samtidig er lite kjent og vel fundert,
nemlig Tillys Tilly, den konvensjonelle type på en adels
mann fra det gamle samfunds siste tid: spirituell, overfladisk,
lettsindig, egoistisk, innbilsk, spydig, den charmante «døge
nigt». Men Tilly som levde (og meget usedelig) ved hoffet, i
Paris, i Frankrike og utenfor Frankrike, bemerker for
øvrig uten bitterhet om ikke uten beklagelse at alt som kom
mer fra den annen side av Kanalen blir mottatt med begeist
ring og efterapet med iver; at det er tilstrekkelig for en person
eller en ting å være engelsk, for å bli ansett for utmerket og
satt op som mønster, og denne fanatiske trang til å ta efter,
som bare er et overdrevent utslag av vår fullkomne urbanitet
den setter Tilly op mot den utakknemlighet og uvidenhet
den blir betalt med.
Hvad er i grunnen romantikken hvis 100 års
jubileum vi har begynt å feire ved minneforestilling om
«Hernani-slaget»? Hvad den er? Ingen er uvidende om det,
og dog er det meget få som kan utrede saken helt korrekt
så innviklet er dens ophav, dens kjennemerker og dens
utvikling. I virkeligheten er den et øieblikk i vår historie,
en sjelelig tilstand, et kulturelt stadium. Hvis man begren
ser romantikken til dens herredømme i kunst og litteratur,
vil man finne at den viktigste av alle de mange årsaker er
innflytelsen fra utlandet. Ingen er likeledes uvidende om
hvor meget den skylder England og Tyskland, en del mindre
Italia, en del mere til Spania, svært meget til Orienten.
Det konvensjonelle og drømmende Tyskland, det over
fladiske Spania, det minnerike Italia, det fantasirike Orienten
hele dens «lokalfarve» av skrammel og basarenes utstyr.
Men seiv om man ikke begir sig utenfor grensen, hvis
man bare betrakter selve innstillingen, er ingen tvil mulig.
492
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
