Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Ormen lange og målormen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Reiss Andersen.
den. Og her, mener jeg, ligger det avgjørende også i vår
sprogstrid.
Det er ikke vanskelig å få øie på den idealitet som ligger
bakom målpolitikken, seiv slik den former sig idag. Det skulde
heller ikke være vanskelig å tå øinene op for dens mangel
på ren idé.
Vi velger ikke sprog mere enn vi velger historie, og histo
risk rett er ikke noget annet enn livets rett. Som vår historiske
utvikling ikke har gått jevnsides med utviklingen i Europas
større land, så har heller ikke vår sprogutvikling gått jevn
sides med deres. Et sprog som det engelske er formet av
langt sterkere motsetninger enn den mellem norsk og dansk,
der ligger stadig ord av forskjellig stamme side om side som
stenene i en mosaikk, men danner allikevel en helhet. Slik
følger sproget folkenes kår, for sprog er også historie.
Men hvad er så landsmålet? Jo, det er et ønske og et
håb om en enhet som ikke er til. Ønske og håb har også
dannet navnet på et annet sprog, som aldri blev mere enn
et ønske, nemlig Esperanto. Landsmålet er bygdemålenes
Esperanto.
Dansk-norsken er en innrømmelse til vår historie, lands
målet er et forsøk på å hoppe ut av den. Men vår historie
kan vi hverken gå tilbake fra eller løpe fra. Med den er der
ingenting annet å gjøre enn å gå videre så opreist som mulig.
Når dansk-norsken har fått navn av riksmål, er det fordi
den er et uttrykk for vår riksenhet, og bakom denne riks
enhet ligger vår felles skjebne som vi ikke kan unddra oss.
Landsmålet er i strid med selve grunnlaget for vår statsenhet,
og er derfor også i strid med statsenhetens idé. En stats
makt som støtter det som er i strid med ideen om statsenheten
er i en paradoksal stilling. Den er inne på det intelligensens
anarki, vi får kalle det så i denne ophøiede sammenheng
men, som vi i daglig tale kaller dumhet.
Men statens forhold til landsmålet lar sig bare forklare
ved den enkle kjensgjerningen, at målsaken i norsk politikk
har tjent som skillemynt og byttemiddel.
En uskyldig iakttager kunde være fristet til å mene at
det store rettferdighetspatent, folkeavstemningen, måtte være
i målpolitikkens ånd og måtte være et ønskverdig middel i
striden.
510
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
