Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Ormen lange og målormen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Heiss-Andersen
Det er næsten rørende nu å lese hvad Jonas Lie, den
kloke iakttager og det fine renslige menneske skriver om mål
saken i et brev for bare åtteogtyve år siden: «Alt hvad jeg
har at sige, er kun, at her ikke bør bruges vold eller lov
tva ng fra nogen av parterne, ikke næver i aandelig kamp.»
Naturligvis hadde han også litt mer å si, blandt annet: «Dikt
ningen blir aldrig en affære med leksikon i haand. Ellers
er alle argumentene som kjøres op nu, akkurat de samme
som for tretti-firti aar siden, da Vinje og Welhaven udveks
lede skud.»
Det var godt for «den fremsyntes» dikter, at han seiv
ikke var fremsynt nok til å se den nevekamp og, jeg hadde
nær sagt, den illeluktende kjemiske krig, det siden er blitt til.
Men der var jo kommet et nytt argument til den gang: Bjørn
son seiv med hele sin brede norske natur. Og der er kommet
et nytt argument til siden. Selve målpolitikkens ormslungne
og korridorformede fremrykksvei. Men Jonas Lie hadde rett
i det, at når det gjelder selve saken, virker grunner og mot
grunner nokså latende. Og selvfølgelighetenes tunge artilleri
har dessverre den egenskap at det ofte bare setter dotter i
ørene på dem som står bak det, mens motstanderne bare
opfatter skytningen som meteorologiske kjedsommeligheter.
Men det det kommer an på er da heller ikke først og fremst
å skaffe målmennene original underholdning. De kjenner jo
seiv gjentagelsens fryktelige hemmelighet.
De har et flagg som de heiser sent og tidlig, på hel eller
halv stang, alt som stemningen er til, men især helligdager,
især den 17de mai. Og det er: En diktning. Det flagget
gjør vi gjerne honnør for. Der er ikke unionsmerke i det.
Men det er et unionsmerke, som vi uten skam kan sette inn
i vår egen diktnings flagg. Men tross all troskap og godvilje
er bondedikterne målpolitikkens anarkister. Hvergang der
fra dem kommer en bok som duger, som ikke er en affære
med leksikon i hand, så er det en sprengbombe kastet inn i
landsmålets velordnede gloselager.
I motsetning til mange av oss andre, som bare er bønder
som er født i byen, er alle di k ter ne blandt de såkalte mål
diktere bønder som er født på landet. De bar hatt den lykke
å vokse op utenfor våre norske storstæders demoniske atmo
sfære. De bygger sin diktning på hjembygdens sprog og som
520
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
