Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Ormen lange og målormen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
35 Samtiden. 1930.
Ormen lange og målormen
oftest også på hjembygdens liv, uten derfor i snever forstand
å være bygdediktere, det almene kan jo rummes innenfor en
avgrensning. Derfor kan vi uten å fornærme hverken dem
eller sannheten kalle dem bondediktere. Som ekte bønder
er de finere enn falske bønder, som diktere er de anderledes
utstyrt enn bønder Hest, som kunstnere må de dømmes som
andre kunstnere.
For en dikter å opgi sitt eget sprog, det være sig høi
norsken eller et bygdemål, til fordel for landsmålet, måtte
være utslag av et slags idealistisk storhetsvanvidd. Er den
innvendige musikken tilstede, så kan en naturligvis, som Frö
ding sier, også drive det til å spille på støvleknekt; men om
spillet blir like bra, er vel mer enn tvilsomt. I praksis blan
der derfor nødig bondedikterne sitt blod med vann for å
gjøre vannet tykkere, de nøier sig som regel med å støtte
landsmålet moralsk.
Der er bondefødte diktere, jeg nevner i farten Knut Ham
sun og Hans Aanrud, som jo på ingen måte kan sies å være
blitt kvalt av høinorsken; men jeg må tilstå, jeg vet ikke om
en eneste byfødt dikter på landsmål. Dette sier jo også litt
om plassforholdene i de to sprogformer.
Mannjevning arter sig som oftest som en tåpelig form for
munnsport, og mannjevning mellem riksmåls- og landsmåls
diktning danner ingen undtagelse. Når en da, som jeg, mener
at Ivar Aasen ikke var heldigere enn Harald Hårtagre med
å samle Norge, blir en slik mannjevning på sproglig grunn
lag det rene tull!
Men som sproglige brobyggere mellem bygdemålene og
høinorsken har bygdemålenes diktere en stor nasjonal op
gave. Ellers er alt det store og levende i bygdemålsdiktnin
gen en anklage mot målpolitikkens frekke postulat, nemlig
at landsmålet ligger der, levende og ferdig til å ta i bruk som
et mål for hele landet.
Når overproduksjon i lovindustrien har kunnet drive oss
så langt som vi nu er kommet i sproglig dobbeltgjengeri, så
skyldes det i høi grad at det som burde være gjenstand også
for tanke utelukkende er gjort til gjenstand for tro. Den
hellige krig er blitt erklært i sprogstriden, og over de urolige
vannene svever «det norske» upåtagelig og allestedsnærvæ
rende som den Helligånd. Ikke det norske sprog; men det
521
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
