Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater i Paris
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater i Paris.
til at Baty har valgt dette verk, og valgt det til åpningsfore
stilling for sitt nye teater. Når en vet at for ni og nitti og
en halv av hundre franskmenn er teksten ikke bare det vik
tigste, men overhodet alt i et drama som i ethvert annet
litterært arbeide, kan en nok si det var modig eller dristig
av Baty å by frem denne kost. Synd å si imidlertid at han
fikk takk for den . . .
«L’Opéra de quafsous» er i en prolog og åtte tablåer.
Der er knapt nogen roller, men en hærskare av skikkelser.
Iscenesetteren er suveren. Det merkes også at Baty har kjent
glede ved å elte alt og alle sammen i en eneste deig, i sin
deig, og at han har knadd godt. Forestillingen har i høi
grad sin egentone, men egentonen er hverken dyp eller stor
eller varm. Alt er ytlig, overflate, uro, ikke en bevegelse
i jevn utvikling, men i sprang. Lysvirkningen som søkes i
så vesentlig grad, er stundvis fengslende, stundvis også på
trengende og ofte søkt. Spillet og samspillet er sterkt stili
sert, men uten rikere nyanser, lmidlertid er ensemblesce
nene til franske å være, livfulle samtidig som de eier disiplin
og enhet. Et enkelt eksempel kan jeg nevne, og sant åsi
er det den eneste scene fra hele stykket jeg har en tydelig
erindring om, nu en uke efter at jeg så det! Teppet glir
bort og gir — næsten utelukkende ved lysets hjelp et for
bløffande inntrykk av landskap og ödslighet. Mackie føres
frem, det virker som han føres op på en klippe tross der
ingen av de vanlige kunstige forhøininger er. Han følges av
lovens menn, av skadefro, skinnhellige svigerforeldre, av Polly
og Jenny, den ene med en gift, den annen med en ugift
halvpart av hans hjerte, og ellers av venner og veninder, en
mangfoldighet fra menneskenes undre verden. Strikken er
lagt om ham og han synger en ballade han forøvrig har
stjålet fra Villon. Der er virkelig forkrosselse over alle, og
nu skal strikken strammes. Da er det Brown kommer
sprengende på sin hest en kjepphest i galauniform og
med dronningens gavebrev. Men før han kommer, ser de
ham komme, ikke vi i salen, men de på scenen. Men deres
syn smitter på oss, og vi tror å se. De tilstedeværende
danner et kor, som beskrivende folger ridtet og ved sine be
vegelser skaper en atmosfære som får en til å føle det som
Brown virkelig fra en liten prikk langt borte vokser sig alltid
675
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
