Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater i Paris
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater i Paris.
ville skape sammenheng mellem scene og sal ! Det er ganske
visst en dumhet å hevde at teatrets verden ikke er virke lig,
men det er ikke vår virkelighet, vår dagligdagse, ufullkomne,
uforløste virkelighet, det er en annen virkelighet vi møter,
en større, sannere, men i denne forbindelse fremfor alt en
annen. For helt å kunne gripe den, er det nødvendig å
se den i en viss fjernhet og aldri sette sig på orkesterplass
Iste benk
I «Don Quichotes sønn» tjener fremspringet og trappene
til å anskueliggjøre et torv. Sancho Panza står ved forhenget
to meter tilbake og ser på lang avstand lille Zigoel og hans
mor gå over torvet, det er: ned den ene trapp, langs den
nedre plattform av fremspringet og tett op til tilskuerne, og
så op igjen trappen på den annen side og ut i kulissen. En
ren og skjær forstyrrelse uten den ringeste sceniske virkning.
Langt bedre om mor og barn hadde passert over «torvet»
like for nesen på Sancho Panza, bare på scen e n, men iall
fall helt i den annen virkelighets verden. Nu vaktes en øie
blikkelig forbauselse som var skue spill et fremmed.
Dullin bruker ofte lignende søkte virkninger. Stykket åpnes
med at fire munker kommer inn med hette for ansiktet og
danser en menuett. Om det gjaldt mitt liv vilde jeg ikke
kunne si hvorfor, og vi så dem aldri mere. Kommer lands
byens handelsmenn for å kreve betaling av Don Quichote,
da er det fire unge spenstige menn med masker for ansiktet
som fører op en krigsdans omkring ham. Uten at jeg kan
finne et eneste motiv til hvad jeg ser, er jeg plutselig vidne
til at handlingen avbrytes for å gi plass til et stykke spansk
gateliv i form av en kvinne, to unger, og en stum kjærlig
hetssanger som bare ved sine mimiske konvulsjoner forråder
at han synger, alt sammen muligens uttrykk for en bevisst
dragning mot en com media del’arte-stil; men en har
vondt for å tro at den oprindelige commedia del’arte kunde
vinne sitt ry med så enkle midler. lallfall, vi er ikke lenger
naive nok til å ta imot dette spillesett, og kan neppe bli det,
fremfor alt ikke når det tilsiktet naive får en så reflektert
form som hos Dullin. Det virker for meget ville og ikke
kunne. Farvesammensetningen er fattig og heller disharmo
nisk, ensemble-scenene uten indre enhet; en flokk unge piker
synger, og en pines ved erindringen om den enkleste russiske
679
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
