Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Pola Gauguin: Fransk ånd og kunst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fransk ånd og kunst.
Nu, fransk kunst kan ikke helt fritas skylden for at så
er tilfellet. Den har nemlig aldri hatt en helt klar linje;
mange og uensartede påvirkninger har buktet linjen, som
f. eks. italiensk og flamsk kunst, og kampen mellem borgerlig
nøktern soliditet og en sanselig trang til storhet —jansenisme
mot jesuitisme har slått knuter på tråden, men den er
stort sett übrutt og sammenhengende. Dette skyldes at den
franske ånd er så rasjonell, klar og åpen med liten trang til
mystisisme. Den dølger svært lite, men er så helt igjennem
sund at den tåler det. Men den krever en smidig og smukk
uttrykksform for ikke å bli plump.
Ingen forstår dette bedre enn franskmennene seiv, og
ingen er mere kritiske overfor sine egne kunstnere enn de,
og i tidligere tid i så høi grad at de innkalte fremmede
kunstnere for å konkurrere med sine egne og sendte sine
egne ynglinger ut for å lære. Leonardo da Vinci, Benvenuto
Cellini, Primaticio, Rubens og Bernini var like godt kjent i
Frankrike som i sine hjemland. Leonardo døde i Frankrike
Poussin og Claude Lorrain døde i Italia.
Dette preger fransk kunst særlig i det 16de århundre,
men også Le grand siécle’s kunst bærer vidnesbyrd om det.
Men dette store århundres siste halvdel, som bærer Ludvig
den fjortendes navn, blir til en viss grad det sold som avsiler
den fremmede innflytelse. Kanskje det er grunnen til at
dénne epoke, hvor det gjelder monumental og bildende kunst,
er mindre verdifull enn tiden før og efter. Eller er det den
febrilske byggelyst som «Solkongen» i sin lidenskapelige
trang til å fastslå Frankrikes storhet blev ophavsmannen til?
Claude Perraulfs østfløi til Louvre er en smukk fasade,
men kun det et klassisk rent skjermbrett for en naken
vanskapt kropp. Den eldre Jacques Mansart med sin faste,
for fransk klima og fransk lynne rolig avpassede arkitektur
hadde gjort det bedre.
Louis Le Vau’s tidlige bygg Vaux-le-Vicomte Foucquefs
praktfulle slott var en smukk og verdig bygning. Men hans
og Hardouin-Mansarfs Stor-Yersailles er påtrengende over
flødig, ødselt og übeboelig. Og skylden var ikke alene
Hardouin-Mansarfs, han viste i Invalide-domen, at han er
en mester.
Og hvor stort er ikke spranget mellem Poussins sunde
57
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
