Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jacob S. Worm-Müller: 1905. I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Venstres nederlag var landets lykke, for brast konsulatfor
handlingene i Venstres hender blev det en partisak, men
brast de i Høires hender blev det en nasjonalsak, da var sam
lingens tid inne, da kom fullbyrdelsen.
Det er nettop dette som er det store ved 1905: nasjonens
sammenheng med förtiden og folkets samling.
1905 tilhører intet parti og ingen klasse, det er høit hevet
over det.
Det begynte som en samling om en sak, og det endte
som en samling om rikets uavhengighet og selvstendighet.
Og likesom Christian Michelsen seiv vokste med opgaven,
så blev det norske folk i få måneder modnet, det gjennem
følte og gjennemlevde Sars’ opfatning, og det smeltet sam
men til en nasjon.
Derfor er samlingsproblemet det avgjørende. Selve op
marsjen, samlingen, måten den skjedde på, dens karakter,
dens idé, det er bestemmende, den forklarer alt.
Det var ingen samling om en person, heller ingen sam
ling om unionens opløsning. Det var for mange et mål, for
andre et ønske, for mange et onde, dels bevisst, dels übevisst.
Saken var ennu ikke moden.
Teoretisk sett var Sigurd Ibsens plan om å opsi riksakten
kanskje den riktigsle, men den var hverken aktuell i Norge
eller i Sverige. Det samme kan sies om Francis Hagerups
program, både det første, det nemlig å ta ledelsen ved å
foreholde Stortinget dets ansvar og vente på nye tider, nye
menn, og det siste program å opta forhandlinger på bred basis.
Det som var aktuelt det var aksjonen, det var hand
lingen, fordi forhandlingenes vei var fulgt til det ytterste.
Det som forenet det var en sak, hvor Norges selvsten
dighet var krenket, den sak som forenet begge partier, hvori
de begge så uttrykket for Norges selvstendighet. De to
strømmer som hittil hadde flytt adskilt, her kunde de møtes.
Ingen har uttrykt dette bedre enn den mann, som i de
kritiske februardager var nasjonens samlingsmerke og som stål
satte opinionen, den stolteste, den mandigste, han som var
det levende billede på Sars’ opfatning av nutidens sammen
heng med sagaen: Fridtjof Nansen.
Ingen kunde bedre enn han peke på veien, tale om motet,
og skrive om handlingen.
«Har vi nordmenn,» skrev han i sin berømte artikkel den
63
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
