Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jacob S. Worm-Müller: 1905. I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
5 Samtiden. 1931.
dette, som forstod at lovlinjen måtte velges. Det var menn
som Løvland, Berner og Arctander.
1 et brev til Georg Stang sier Oddmund Vik disse kloke
ord: Han bebreider mange av Venstres menn at de har
så liten evne til å se, at en taktikk må innreltes efter for
holdene. «Målet er det samme. Taktikken er skiftende. Det
er ikke beslutningsformen eller lovformen som her er av
gjørende, men en regjering. Mennene er alt. Det gjelder å
velge en form som samler et stort flertall. Beslutningsformen
gjør det ikke, lovformen gjør det. Ved beslutningsformen er
Venstre en sekt, ved lovformen en voksende hær, samlende alt.»
Den som klarest så dette var Abraham Berge. Han vilde
ikke slippe konsulatsaken. Han forstod at den korte lovlinje
var den eneste som kunde samle. Han kjempet iltert, fana
tisk rødgløende for den. Han blev mistenkeliggjort, holdt
utenfor spesialkomiteen, betraktet som holdningsløs. Men
med listerbondens seighet forlsatte han kampen i korridorene,
i storlingsrestauranten, på kafeene, underhånden ved frakke
skjøtene blandt Høire og Venstre. Derfor kunde han si den
dag han seiret i lagtingssalen: «Nu har jeg gått her som en
forkjetra mann i 6 uker og så må de til slutt gå med på det
som jeg foreslo i vårt første møte.»
Det er givet at det tok lengere tid for Høire å formulere
et standpunkt det kunde samles om.
De var valgt på forhandling, mange på bare forhandling.
Deres regjering hadde mistet ledelsen og stod splittet. Deres
førere vilde hindre gruppemøter, avslo Venstres forslag om
fellesmøte, og de trenerte det hele.
Det som nu skjer er de yngres oprør mot førerne, de
yngre som om høsten på det interparlamentariske møte i
Paris, hvor svensker, dansker og nordmenn møttes, plutselig
fikk se hvordan Sverige skygget foran Norge, som endelig
fikk tale ut med venstremenn og forstå Venstres politikk. Og
venstremenn fikk i selskapelig samvær tale ut med høire
menn, og erfare at når det kom til stykket, tenkte de alle like
nasjonalt. «Det er nogen merkelige høiremenn,» sa Abraham
Berge.
Denne tilnærmelse blev festnet efter tilbakekomsten, de
møttes i januar og februar i grupper på B—l0—14 mann,
under Abraham Berges ledelse tildels og under andres, på
65
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
