Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jacob S. Worm-Müller: 1905. I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jacob S. Worm-Muller.
personlighet var en charmør av Guds nåde. Han hadde ikke
bare den besnærende veltalenhet, men han hadde evne til å
overtale, overbevise og samtale i høiere grad enn nogen jeg
har møtt. Han kjente menneskenes svakheter og forstod å
spille på dem. Og han hadde det som samler mennesker og
nasjoner, han hadde det strålende humør, det spøkefulle alvor.
Sure mennesker har aldri reddet et land. Man kan ikke
samles om sure mennesker, og man kan ikke forhandle med
dem.
Norge er to ganger reddet av det spøkefulle alvor, første
gang av Wilhelm Christie, annen gang av Christian Michel
sen, begge fra Bergens by.
Han hadde dette spøkefulle alvor, hvor spøken er en be
frielse fra trykket. Han var ikke nogen bløffer, han var
bløffer i taktikk for det er shipping men aldri en bløffer
i strategi. Alvoret var det bærende hos ham.
Natten til den 7de juni da han kom hjem fra Stortinget
kunde han ikke få sove. Han visste at gikk han tilsengs
vilde han bare ligge og kaste sig frem og tilbake og ikke få
blund på sine øine, og han satle sig fullt påkledt i en stol
og ventet på morgenens frembrudd.
Men som han salt der, seg ansvaret tungt over ham.
Han ante hvad der vilde skje efter den 7de juni, og han
kjente ofrene. Han var redd for at noget kunde komme i
veien. Telegraf- og postforbindelsen var stanset, og det var
salt et tomt grustog mellem Kongsvinger og grensen for å
stanse kongen, om han skulde komme. Men det kunde al
likevel hende noget som gjorde at aksjonen blev mislykket,
det kunde sive noget ut, og aksjonens hemmelighet var
dens hurtighet.
Der satt han med dette store ansvar, som ingen norsk
mann har hatt siden 1814, der satt han og ventet på morge
nen. Men da morgenen kom, sendte han følgende telegram
til Klaus Hanssen: «Idag passerer vi Rubicon.» Og da han
gikk nedover slottsbakken til Stortinget var han i perlehumør,
som alltid når noget stod riktig på var han full av smil og
spøk og sol som dagen seiv, men innvendig dirret han av
bevegelse og ansvarsfølelse. Og efter den 7de juni fremover
til 13de august, som han kalte den lykkeligste dag i hans liv,
da folket likesom tok ansvaret fra ham, da følte han opgaven
76
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
