Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Carl Nærup
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Reiss-Andersen.
om lenge ut i 1929. Men en samling av alt hvad han har
skrevet i årenes løp vilde sikkert blitt både «diger og volumi
nøs», men dog ikke «langdryg», som var et tredje av hans
stående adjektiver.
Det som fra først av var Nærups styrke som kritiker
var hans intime samtidighet med den kunst og de dikter
generasjoner, hvis tolk og tjener han gjorde sig til. Han var
seiv så nær ved å være dikter, men uten å være det, som
den ideelle kritiker er. Han kom derved i dette medvitende,
næsten medskapende forhold til diktningen som er det mest
levende og givende grunnlag for kritikk. Han hadde den
evnen til å glemme sig seiv uten å miste sig seiv som er
kritikerens adelspatent. Han var hos poesien en gjest, men
ingen fremmed, ja, han var en gjest som når som helst
kunde overta munnskjenkens rolle, for ingen hadde som han
en inderlig sans for den gode vin, han kjente dens styrke,
han kjente dens duft og dens smak, og han kjente den
hellige rus.
Nærup var ikke bare kritiker i avisen, han var det blandt
venner og motstandere, hjemme og på gaten, hvor og når
han stod eller satt og var Carl Nærup. Hans kall var mere
en funksjon av hans eget vesen enn det var en profesjon,
derfor var han kritiker som filosofene i Athen var filosofer.
Han vilde ikke ha stukket synderlig av ved Erecteion eller
på Prythaneion. Filosofien var også hans tempel og den
evige skjønnhet hans ledestjerne.
Carl Nærup undgikk som så mange andre ikke helt den
uretlferdighet å bli rubrisert sammen med sin ungdoms tid.
Men heldigvis, ingen ting brister lettere enn rubrikker, en
ny tids vind blåser på dem, og det viser sig al de er gjort
av støv. Nitliårene skulde jo helst forholde sig stille i sarko
fagen efter at den tynde glosen som heter «nyromantikken»
var lagt over den som el lokk. Men ordet skal ikke genere
nogen; som lokk betraktet er det meget gjennemsiktig. Den
egentlige nyromantikk hadde ikke så mange og sterke sym
boler å fare med her i Norge, det var en hvirvel som kaltes
romantisk i midten og dekadent i kanten, hvirvelen er for
lengst fait til ro. Med ordet nyromantikk er der likesom
blitt kastet et blekt sølvalderskjær over tiden ; men intet kan
være uriktigere, seiv på en ensom universalist som Obstfelder
102
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
