Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Carl Nærup
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Carl Nærup.
Carl Nærup, Sigurd Bødtker og Nils Kjær holdt hver sin
spisse vinkel i en fast trekant. Nu er Nærup försvunnet som
den siste. Der er ingen til å markere denne energiske og
stramme geometriske figur i terrenget. Den er borte som de
taktiske linjer og punkter efter et endt felttog. Høidene er
der, veiene er der; men de har tapt sine glorverdige nummere,
de er glidd ut i det civile allemannsland. Generalstabskarlel
er forandret.
Nu danner de tre venner igjen en samlet tigur, et rent
og klart stjernebillede på vår nattlige himmel, og så klart
har de stått mot sin tids bakgrunn, at det nu tydelig sees at
dens skjebne, deres tids skjebne er fullbyrdet.
Jeg hadde den glede å lære Nærup å kjenne allerede
for et tiår siden, da han ennu stod midt i livet og tok
levende del i det som hørte dagen til. Men da jeg møtte
ham første gang, hadde jeg allerede kjent ham lenge, fra
hans artikler som ikke lignet nogen annens, og først og fremst
fra hans litteraturhistorie som skildrer og tolker norsk dikt
ning fra 1890 til 1904—05. Hvor den hoken er blitt lest av
unge mennesker, og gud vet hvor mange ganger jeg seiv
leste den i min aller grønneste ungdom! Det var ikke littera
turhistorie i skolens magre og trettende mening med ordet.
Det var levende og forjeltende ord foran rikets port. Som
prakttunge forheng med klare glimt av edelsten i sitt sinnrike
mønster åpnet hans setninger sig foran utsikter i en ny dags
ukjente og fortrollende lys som fikk et ungt hjerte til å brenne
og banke, og fikk en ung forstand til å vide sig lykkelig og
begjærlig ut efter det som lå for enden av veiene, mot det
som lå og dirret i synsranden under solopgangens purpur
og aftenrødens rubin.
Nærup kunde affektere en komisk og forskrekket respekt
for det bindsterke, med hans egne ord, en «dyp og ære
fryktsfull undren over delte overveldende mektige, ja kolos
sale livsverk, denne pyramide av dikt og skrift.»
Hans egen trykte produksjon var alt annet enn bindsterk.
Så helt forskjellig fra det akademiske og karrierebyggende
litteraturforsker- og krilikerlaug i inn- og ulland, stod hans
vivacitet som kritiker i omvendt forhold til tallet av de bøker
han utgav. Det blev med litteraturhistorien og et par bind
essays og artikler, det siste, hans «Ord for dagen» kom langt
101
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
