Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: For snart femti år siden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nils Collett Vogt.
helt dig seiv! Vik ikke! Frigjørelse. Utvikling i troskap med
det beste i dilt vesen. Ja, Ibsen var læremesleren. Profeten.
Den veldige lukter og dommer.
Og senere. En virkelighetsdiktning, båret av livets egen
sterke, stride, salte strøm. En litteratur omstyrtende, urolig,
farlig, men herdende og fornyende, skapende tvil, men også tro
på det nyes kraft, idet de utslilte gamle pjallene blir vraket og,
kastet overbord, som emigranten slenger halmsekken sin i
havet, den han sov på under overfarten, når en morgen
Amerikas blå kyst, den nye verden, er i sikte. Det var en
stormgangstid vi levde i, og vår vilje og vårt mål å opdra
en lykkeligere slekt ved å åpne menneskenes øine for livets
hårde realiteter, tro mot den jord vi bodde på, vekke og
styrke deres virkelighetssans og derved gjøre dem dyktige til
livets strid. Bort med alle illusjoner! Og Europa op til
Norden! Det tenkende Europa! Endelig hadde ungdommen
våknet op av romantikkens rus. Der var kun bermen til
bake av den. Men skulde vi rekke frem, målte vi ikke
stå uimottagelige foran vår egen tids beslrebelser, men ta
parti, våge vårt skinn, la så være, at vi to, som satt her en
lys, fredfull julikveld, ikke kom til å opleve den nye tids
lykke. Hvad så? Ikke kamp for kampens skyld. Nei. For
efterslektens. Gladelig ofret vi vår velferd for den. Vi som
stod på den rette siden. Sol hadde vi allikevel i oss, seiv
om Ibsen og våre andre meslere helst dvelte i skyggenes
dystre verden. Tro. llåb. For evig var gårsdagen forbi.
Morgendagen. Dens sterke, lyse farver. Men kamp
Noget slikt. Eller var det bare mig som satt og la ut
hele tiden? Mest mig. Jeg satt ennu på min høie hest.
Han svensk, jeg nordmann, men det åndelige miljø var
det samme. Boken bindeleddet. Hadde vi ikke begge lest?
Lest med lidenskap. Har du lest den? Hvad sier du om
den? Efter svensk skikk hadde vi lagt bort «titlarne» ved
første glass punch. Vi var blitt «bröder».
Og jeg blev ved.
«Det er kristendommen som det først og fremst gjelder
å kverke,» sa jeg ivrig. «Alle må vi nu reise oss til mot
stand og avvise dens umenneskelige fordringer. Døde sitt
eget seiv. Vanvidd! Livet en förberedelse til døden! Som
ikke dette jordliv er godt nok. Og jeg betrodde ham med
198
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
