Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: For snart femti år siden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jeg rettet mig hurtig i stolen.
For snart femti år siden.
et fint lite smil, at flere av mine kamerater latterlig nok
hadde halt åpenbaringer. Ikke sant! Det måtte være pussig
å ha åpenbaringer, seiv om de er av de riktige. Jeg hadde
såmen ingen halt. Har du? Som mig stammer de fleste av
dem fra ortodokse hjem, hvor kravet lyder at de vær så god
har å tenke som sine aktverdige besteforeldre. Uglade og i
villrede med sig seiv gikk de der. Og så Best som de
gikk Et skjell hadde fait fra deres øine. Med et rop
av befrielse vellet de av sjelen hele den usalige byrde av
religiøse forestillinger som de hittil hadde trellet under i nød
og savn, Krumbøide hadde de slept sig frem under korsets
tre, knuget til jord av dets tyngde. Og nu! Nu åndel de
op i frigjørelsens rene lykke. Så påstod de iallfall. Anderledes
med mig. Fra jeg tok til å tenke så smått, hadde jeg hatt
uvilje mot kristendommen, dens forsakelseslære, dens livs
fornektelse, dens skjønnhelsforlatthet. En fornuftsstridig lære,
som umulig kan fange en fremskriltsmanns fantasi. Enn du?
Hvad mig angår gjennem alle skoleårene stod jeg fremmed
og kold i mitt forhold til kristendommen, denne orientalske
pest. Først i barnlig tross. Siden i åpent fiendskap. Allikevel.
Det målte være ganske artig på sin vis å ha åpenbaringer.
Tenk åpenbaringer!
Jeg lo og så derefter fortrøstningsfull bort på min venn.
Selvfølgelig var vi på delte punkt fullt ut enige. Men der
kom ikke noget bifall.
«Åpenbaringer!» gjentok jeg hånlig. «Som ikke ethvert
moderne menneske er født hedning!»
Han tendte en sigar og blev stående og stirre ut av vin
duet en liten stund.
«Noget har allikevel undret mig,» sa han. «Diktergasjen
til hedningen Alexander Kielland. Hvordan kunde det gå til,
at Stortinget i våres nektet Kielland lumpne seksten hundre
kroner om året? Og det i foregangsfolkets eget land.»
Hvad behager? Hadde han smilt, da han sa det? Eller
tok jeg feil? Drog han ikke på smilebåndet? Det synles mig
skinnbarligen så?
Inne i mig var det noget, som stakk og gjorde ondt.
Langsomt snudde han sig så mot mig.
Og jeg 10.
199
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
