Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: For snart femti år siden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
For snart femti år siden.
Les dem, de store!
Nu angret jeg på at jeg hadde betrodd en fremmed min
kjæreste drøm, min dypeste, min dyrebareste hemmelighet.
For saken var jo den, at disse tidens store, dens alvors
og gjennembruddsmenn, hadde kjedet mig ganske forskrek
kelig. Med opbud av all min energi hadde jeg pint mig
gjennem Spencers Data of Ethics, det var jo min skyldighet
men dajeg skulde ta fatt på et nytt bind, Principles of Psychology,
la jeg boken bort. Jeg orket ikke. Skam å si orket jeg
det ikke.
Og nu viste det sig, at han, som her gikk ved min side,
hadde gjort filosofi til sitt studium. Han hadde både lest
og forstått.
En mann med kunnskaper. Med innsikt. Med sinnets
dybde. En mann høit hevet over mig.
Jeg hadde drømt om å bli dikter. Jeg som tusen andre.
Med fanen høit i min hånd vilde jeg gå foran skarene, de
nedtråkkede, de utskulle, de håbløse, som jeg med makten i
mine unge sange nu reiste til handling. Jeg tapte, men gjen
•opstod efter min død med martyrøine.
Kunde jeg det? Hvor var mine våben?
Dikteren! En oprører i tross og edel henførelse.
Det var som han hadde flyttet grunnen under mig. Som
fotfestet brast. Og i fornemmelsen av min egen underlegenhet
krympet jeg ynkelig i hop for hans blikk, det koldt forskende,
da han for siste gang tok mål av min person.
«Tillat mig å gjengi en replikk av din berømmelige
landsmann Henrik Ibsen,» lo han ironisk. «Tror du da så
visst, at du til enhver tid er skald?»
Nei, jeg gjorde ikke.
Det blev tomt i og omkring mig. Utdødd. Jeg var tørr
i munnen og skalv litt i knærne.
«En trøst at vi alle værsågod har å resignere,» la han
muntert til. «Du som jeg. Våre høie planers falleferdige
stillaser Ikke sant? Har vi først resignert, er vi på
den rette siden.»
«Er vi det? Resignere —»
«Det er livets lov.»
Tro om han ikke hadde drevet med mig hele kvelden!
Og jeg spurte mig i smertelig selverkjennelse, om i grunnen
203
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
