Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: For snart femti år siden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
For snart femti siden.
jo hans tid snart ute. Og godt var det. Det hadde varet
lenge nok.
Høst. Festlivets yre dager forbi. Ingen selskaper. Dansen
slutt. Når jeg ikke var lærer, satt jeg og leste Tegnér og
Geijer, mens regn slo mot ruten, og løv drysset. Også jeg
kjente mig avløvet. Fn trøst var det at min kvinnelige elev
neiet ærbødig når jeg kom, og neiet likeså ærbødig når jeg
gikk. Hun var åpenbart upåvirket av de andres stemning
mot min person. Det gledet mig i denne tid av selvran
sakelse og jammer. Jeg gav henne, da vi sluttet, blank e n
for utmerket opførsel.
Mr. Parker, sønnesønn av biskoppen i London, The Right
Rev., hadde pakket sine kufferter og reist. Før han drog,
fant han det imidlertid som sin plikt i egenskap av gentle
man å oplyse herskapet om, at min uttale i engelsk var
ufullkommen. A very bad pronunciation! Det var takk for
sist. Det fikk jeg igjen for Ryron og Shelley.
Et lite, übehagelig optrin hadde jeg dessverre med min
vert før min egen avreise. Ved kveldsbordet en dag gjorde
han mig opmerksom på, at kapitalen, verdenskapitalen, den
er hellig. I all uskyldighet spurte jeg, om da også samtlige
kapitalister var hellige. Jeg mente virkelig ikke noget særlig
ondt med det; det fait mig bare sån ut av munnen. Han
vilde svare, men fikk i det samme et tryglende blikk av sin
hustru. Heftig skjøv han stolen tilbake og gikk.
I grunnen var jeg jo også ganske tilovers her på gården
nu, efterat whistpartiene var blitt innstillet.
Om morgenen, da jeg satt i vognen og skulde avsted,
sa han uten å rekke mig hånden til farvel: «De har slikt
viltert, bustet, uregjerlig hår, De,» sa han. Det kan trenge til
både børste og kam. Se her!» Hvorpå han rakte mig en børste,
en såkalt striglebørste med tenner av det blanke, kolde stål.
«Den vil sikkert gjøre sin tjeneste,» bemerket han venn
lig. «Glem ikke å bruke den!»
Løstennene gikk op og ned, idet han vendte mig ryggen.
Det siste jeg så av den mannen.
Jeg lo som det fortapelsens barn jeg var og tok den
med mig.
Og nu har jeg noget rart, noget meget merkelig å melde,
Denne samme børsten har nemlig fulgt, forfulgt mig gjennem
209
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
