Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - August Schou: Fyrst Bülows erindringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
August Schou.
per Blutbad, und dann Krieg nach aussen. Aber nicht vor
her und nicht a tempo!»
Nu, seiv om dette var rene ord for pengene, så var
allikevel ordene uttalt innen husets fire vegger og kunde
derfor ved kanslerens behendighet temmelig snart bli kjent
døde og maktesløse å være. Betydelig verre var det når de
nådde verdens øre. For i utenrikspolitikken gjelder ikke
Wergelands lære «ord som verden så forakter». Verden
gjemte omhyggelig alle keiser Wilhelms ord i sitt hjerte.
Det var da også som en uavvendelig skjebne at det blev
nogen av keiserens typiske leilighetsuttalelser som skulde
føre til det endelige brudd mellem ham og Biilow.
I november 1908 hadde «Daily Telegraph»s korrespon
dent hatt et intervju med keiseren. I dette intervju hadde
keiseren uttalt mange opsiktsvekkende ting. Efter først åha
forsikret om sin kjærlighet til England, fortalte han at han
i 1899 hadde tilstillet sin bestemor dronning Victoria en plan
for krigsførselen mot boerne. Det var i hovedtrekkene den
samme som lord Boberts hadde ført seierrikt igjennem.
Dernæst hadde han i intervjuet oplyst at Frankrike og Russ
land i 1899 hadde foreslått Tyskland at de sammen skulde
ydmyge England; dette hadde keiseren imidlertid bestemt
avslått.
Til slutt opfordrer keiseren englenderne til at de skal
forsvare felles interesser i Stillehavet mot Japan og Kina.
Disse keiserlige uttalelser vakte voldsomt røre både i England
og i Tyskland. I England var man særlig opbragt over den
fantastiske tanke at man skulde være den tyske keiser takk
skyldig for seieren over boerne, i Tyskland mente seiv kon
servativt anstrøkne kretser at monarken hadde blamert sig
slik at det kunde være tale om en abdikasjon.
I dette øieblikk trer Biilow frem som den reddende
engel, og ved hjelp av alle sine glimrende diplomatiske evner
lyktes det ham i riksdagen å ride stormen av.
Nu er imidlertid spørsmålet: På hvilken måte blev kei
serens uttalelser offentliggjort? I sine erindringer betoner
Biilow at keiseren sendte ham intervjuet til gjennemsyn.
Han hadde tilfeldigvis ikke tid til å se på det, og overlot
derfor gjennemlesningen til to statssekretærer.
Denne Biilows forklaring virker ikke overbevisende. Er
224
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
