Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan Grundt Tanum: Jazz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Johan Grundt Tanum.
som med sin «Rhapsody in Blue» brøt igjennem som den
første fullbårne jazz-symfoniker.
Whiteman hadde lenge spilt i kaféorkestre da han fikk
dannet sitt eget ensemble, og så begynte han å eksperimen
tere med jazzen, spesielt med å finne faste former for orkester
utsettelsen, slik at man kunde komme bort fra den tilfeldige
improvisasjon. Det gjaldt å finne visse prinsipper for arran
gering og så få det nedtegnet, slik at komposisjonene kunde
bli spilt i en fast form og efter skrevne noter. Her fikk
han ypperlig hjelp av sin pianist Grofe. Grofe tilhørte en
slekt av fremtredende orkestermusikere, for en stor del ut
dannet ved tyske musikkonservatorier, og som hadde spilt i
Amerikas beste symfoniorkestre. Bak ham lå altså lag på
lag av virkelig musikk, og både han og Whiteman hadde seiv
spilt i symfoniorkestre. Det lyktes disse to sammen å utar
beide en standard jazzform, den er påvirket mangesteds fra,
men i sin samlethet er den hel nyskapning, morsom, behage
lig og rik. Til disse sluttet sig det mere eruptive talent
Gershwin, utdannet pianist, med et par års utdannelse i kom
posisjonslære, ellers nærmest slagerkomponist; men samtidig
med en ambisjon som når det passet, trakk ham op fra det
daglige levebrødsarbeide i slagerfabrikken til kamp for den
nye musikkform.
Den 24de februar 1924 holdt Whitemans «jazzsymfoni
orkester» sin første konsert i Aeolian Hall i New York. Sukces
sen blev enestående og særlig Gershwins Rhapsody in Blue
for piano med orkester fastslo den store seier for Whitemans
eksperiment i moderne musikk. «Mange av oss hadde
denne kriblende gledesgysning ved å være med på en virke
lig ny musikkidés fødsel. Det er jazz, men alvorlig jazz.
Noget av det er morsomt, men når det er morsomt er det
meget morsommere enn moroen i f. eks. Richard Strauss’ Till
Eulenspiegel og samtidig hadde George for midtpartiet
funnet et motiv så følelsesfullt og gripende at en Tschaikov
sky godt kunde ha bygget en hel symfoni over det. Og så er
det så utrolig amerikansk,» skriver en begeistret musikkritiker
som var tilstede. Det føltes som noget helt nytt «kanskje en
ny skole». Og orkesterarrangementet forbløffet ikke sakkund
skapen minst. Det var noget helt nytt Grofe var satt til å
skape og slik han hadde klart det, og bare nettop slik.
292
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
